PRESIDENT Mahmoud Ahmadinejad brukte denne uken markeringen av 31-årsdagen for sjahens fall til å skryte uhemmet av at Iran nå er en atommakt. Det er tydelig at regimet betrakter dette som en stor politisk seier. Like tydelig er det en meget dårlig nyhet for arbeidet med å skaffe internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet.
Det er viktig å ha klart for seg at den islamske republikken etter alt å dømme har et stykke igjen til en atombombe. Ahmadinejads stolthet skyldes at Iran for første gang fremstiller uran med en anrikningsgrad på 20 prosent, mot tidligere 3,5 prosent. Fra hans ståsted er det et formidabelt skritt fremover. For de fleste andre er det en alvorlig påminnelse om at trusselen er reell, selv om Iran forsikrer at atomprogrammet utelukkende tjener sivile formål.
EN ATOMBOMBE krever uran som er anriket til 90 prosent. Ahmadinejad hevder at iranske eksperter allerede er i stand til å nå dit, men at det ikke er aktuell politikk å forsøke. Utfordringen vil uansett være å skaffe seg en tilstrekkelig mengde. Myndighetene har varslet at bygging av ti nye anrikningsanlegg vil være i gang innen et års tid. Disse anleggene skal etter planen plasseres dypt inne i fjellet for å være beskyttet mot angrep. Ingen vet hvor lang tid prosjektet vil ta, men vi snakker trolig om flere år. Poenget er at ingen kan være helt sikker.
Når Ahmadinejad sier at Iran er blitt en kjernefysisk nasjon, dreier det seg også om iransk innenrikspolitikk. Regimet i Teheran bruker atomprogrammet til å piske opp en nasjonalistisk bølge. Hensikten er åpenbart å dempe protestene som har preget iranske byer siden presidentvalget i juni, der Ahmadinejad ble gjenvalgt etter en meget omstridt opptelling. Demonstrasjonene på revolusjonsdagen viste nok en gang at opposisjonen har evne til å mobilisere, men det gjelder også tilhengerne av prestestyret. Regimet viker heller ikke tilbake for å bruke grov vold.
IRAN STÅR sannsynligvis foran en langvarig periode med politisk uro. Regimet er mer splittet og mindre stabilt enn før, men kommer neppe til å bli styrtet i nær fremtid. I denne situasjonen er det viktig at omverdenen både holder forhandlingsdøren åpen og opprettholder det politiske presset, helst gjennom målrettede sanksjoner som i størst mulig grad rammer maktapparatet uten å gjøre hverdagen enda vanskeligere for folk flest.
Forslag om nye straffetiltak vil snart komme opp i FN, men det er høyst uklart hva som vil bli vedtatt. Til sist kan det hele strande på motstand fra Kina. I mellomtiden fortsetter det iranske atomprogrammet med ny fremdrift.
Kommentarer