MAKSPRIS på barnehageplass var en del av Regjeringens fattigdomssatsing. Mandag viste Aftenposten at det er barnefamilier med høyest inntekt som har spart mest på den nye ordningen.
En ordning som slik bidrar til å øke forskjellene, kan ikke sies å virke etter hensikten.
Familier som betaler de høyeste satsene, har i gjennomsnitt fått 30 prosent billigere barnehage for ett barn i kommunal barnehage etter at makspris ble innført. For familier som bare tjener 250000, har prisnedgangen bare vært 20 prosent.
Enhver reduksjon er selvfølgelig positiv, men denne forskjellen var knapt hensikten med ordningen. For familier med lav inntekt har det dessuten kommet flere skjevheter: Før 2003 hadde nesten halvparten av kommunene inntektsgradert betaling. I dag har knapt en fjerdedel av kommunene det.
Bortfallet av inntektsgradering i barnehagene har vært ekstra ille for de fattigste, og det er liten tvil om at en del av familiene med inntekt under 250000 nå betaler mer for barnehage enn de gjorde før maksprisreformen.
DET ER VANSKELIG å forstå hvordan SVs kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell kan mene at dette er irrelevant – samtidig som statsminister Jens Stoltenberg fremhever at barnehage i seg selv er forebyggende i forhold til fattigdom.
Stoltenberg har rett i det. Og i Oslo er barnehagen også et viktig redskap for å gi minoritetsspråklige barn god norskforståelse før skolestart. En fersk undersøkelse har vist at nettopp disse barna er overrepresentert blant de fattigste. Solhjell har ønsket seg gratis obligatorisk kjernetid for alle femåringer. Det er vi skeptisk til – barnehage skal ikke være obligatorisk.
Uansett må en satsing ikke bare ha som mål å heve de som ligger nederst. Skal fattigdomsbekjempelse virke etter sin hensikt, må også forskjellene minskes.
Mest kommentert siste døgn