Det kommer ikke overraskende at Russlands nye utenriksminister, Sergej Lavrov, holder fast på det som har vært et hovedelement i russiske og sovjetiske forslag under drøftelsene om en delelinje på sokkelen i Barentshavet: Moskva ønsker å fremme en form for fellesstyre, ved at norske og russiske selskaper går i gang med å utnytte mulige olje- og gassressurser i området inntil, og det vil si før, en avtale foreligger. Like forventet er det at den norske utenriksministeren, Jan Petersen, peker på at det nok er mange muligheter i Nord-Russland, "men vi trenger en klar avtale først", før arbeider settes i gang i dette omstridte området.Norge har endel nyttige erfaringer rundt delelinjer. Det utmerkede samarbeidet vi har hatt med Storbritannia i olje- og gass-sektoren i Nordsjøen, har vært vesentlig lettet ved at en klar grenselinje var på plass i god tid. Det er en gammel sannhet at klare grenser fremmer godt naboskap. Russernes holdning reiser tvil om de i første rekke ønsker en klar grense, eller om de mer enn noe annet satser på ordninger som skal sikre dem innflytelse over norske avgjørelser så langt vestover som mulig. Dette siste har også tradisjon, tilbake til krigshøsten 1944 - da russerne som de første befridde et stykke norsk jord i Øst-Finnmark og på samme tid fremmet krav om å overta Bjørnøya og innføre et norsk-sovjetisk fellesstyre på Svalbard.Norge bør også utvise tålmodighet i delelinjespørsmålet. Samtidig bør vi også se dette spørsmålet i en bredere diplomatisk sammenheng og ikke som et rent norsk-russisk anliggende. Andre lands interesser i området bør Norge trolig vie større oppmerksomhet enn vi hittil har gjort. Og i mellomtiden er det naturlig å bygge videre ut det praktiske samarbeidet som har utviklet seg over grensene i nord. At det norsk-russiske naboskapet gjennom et helt årtusen har vært preget av samarbeid og forståelse - med unntak for Den kalde krigens år - er bra, og kan studeres på den interessante kulturhistoriske utstillingen Norge-Russland, som nå er åpnet på Norsk Folkemuseum.