SVÆRT FÅ saksområder er så preget av stemningsbølger, ulike målsetninger og kryssende hensyn som asyl- og flyktningepolitikken. Samtidig er dette et felt som også preges av mangel på kunnskap. Hvorfor varierer tilstrømningen så sterkt fra år til år? Hva er det som gjør at Norge blinkes ut som reisemål?
På oppdrag fra Utlendingsdirektoratet (UDI) har forskere fra Institutt for samfunnsforskning nå utarbeidet en rapport som belyser slike spørsmål. Det er all grunn til å hilse utredningen velkommen, men ikke fordi den løser asylpolitikkens mange floker eller staker ut en opplagt kurs – snarere tvert om.
RAPPORTENS VERDI ligger nettopp i at den dokumenterer hvor sammensatte spørsmålene er, og hvor mange og ulike motiver som spiller inn når en asylsøker havner i Norge og ikke i et annet europeisk land. Dermed kan utredningen bidra til en mer nyansert og mer kunnskapsbasert debatt om asylpolitikken. Dette ville i seg selv være et meget velkomment og verdifullt bidrag.
TO BUDSKAP bør hele det politiske miljøet ta inn over seg. Asylpolitiske tiltak har en tendens til å komme på etterskudd, og de er vel så mye myntet på hjemlig opinion og politisk opposisjon som på potensielle asylsøkere. Innstrammingstiltakene som ble lagt frem i september 2008, manglet ifølge forskerne den sammenheng og klarhet Regjeringen selv hevdet de hadde, og forskerne konkluderer også med at tiltakene ikke har hatt noen påviselig effekt på tilstrømningen til Norge, totalt sett.
Dessuten bør det advares mot tiltak som er ment å bremse tilstrømningen, men som kan ha svært negative følger for integreringen av dem som allerede har kommet. Det omstridte vedtaket om fire års opphold i Norge før man kan søke om familiegjenforening, er et eksempel på denne type tiltak. Denne advarselen stiller vi oss bak.
ASYL- OG FLYKTNINGEPOLITIKKEN egner seg dårlig som kasteball for skiftende politiske stemninger eller som tema for valgtaktiske utspill når søkertallene skyter i været. Når tilstrømningen øker sterkt, som den gjorde våren 2008, prøver opposisjonen å skape inntrykk av at myndighetene har mistet all kontroll, og Regjeringen reagerer deretter. I perioder med lite press faller asylpolitikken ut av politikernes interessefelt.
Slik kan det ikke fortsette. Årlige svingninger er etter vårt syn primært en forvaltningsmessig og ikke en politisk utfordring. Selve det asylpolitiske rammeverket må ha ganske andre og langsiktige siktemål, der hensynet til enkeltmennesket aldri mistes av syne. Bare da har asylpolitikken bærekraft.
Kommentarer