DET ER EN KLISJÉat FN bare blir det medlemslandene vil at verdensorganisasjonen skal være. Klisjéen er kanskje gammel og forslitt, men den er ikke mindre riktig av den grunn. Det har vi i fullt monn fått demonstrert de tre dagene verdens toppledere var samlet i New York for å diskutere reformer av FN og nye mål. Det vi har fått enda bedre demonstrert, er at interessene i verdens land er så mange, og så sprikende, at lederne bare har klart å samle seg om et tannløst reformdokument, som langt fra vil gjøre FN til en slagkraftig og sentral aktør og institusjon i en ny, internasjonal rettsorden.
ALLE VIL DET BESTEfor FN. Alle vil ha et viktig FN. Men samtidig vil alle ha et FN etter egen smak og egne interesser. Og når 192 land definerer sine interesser på en til dels svært ulik måte, er det ikke så underlig at Verdenstoppmøtet ble berget som fødte en mus. Vi forstår, og deler, generalsekretær Kofi Annans fortvilelse og oppgitthet over at det ikke ble et mer forpliktende og skarpt formulert dokument som grunnlag for et nytt FN i et nytt tusenår. Det hadde vært mulig, hvis bare medlemslandene hadde lagt mindre prestisje i å fremme egensaker og interesser og vært mindre redd for å forplikte seg til handling. I denne sammenhengen finnes det ikke bare én skyldig, selv om USA nok må bære en del av ansvaret for at sluttdokumentet ble så vagt og lite handlingsorientert.DET SOM ENNÅ IKKE fullt ut har slått igjennom, er forståelsen av at verden nå virkelig står overfor verdensomspennende problemer som bare kan løses gjennom forpliktende og verdensomspennende innsats. Det er ikke slik at for eksempel Afrikas fattigdom bare er Afrikas problem, eller at AIDS-epidemien er en regional katastrofe eller bare angår spesielle grupper. Det er ikke slik at vår energibruk og vår levestil bare påvirker oss selv.
ALL NY KUNNSKAP peker i retning av at menneskeheten som helhet bidrar til endringer i klima og miljø. Skal disse utfordringene løses, må de angripes kollektivt - og da må det en kollektiv organisasjon med handlingskraft til å drive arbeidet. FN kan bli en slik organisasjon. Den er det ikke i dag, og den er bare i ytterst liten grad blitt mer handlekraftig etter dette toppmøtet. Noe av det mest positive vi kan se, er at noen av Tusenårsmålene, vedtatt for fem år siden, fortsatt står ved lag etter dette toppmøtet. De kan utvikles til aktiv politisk handling. Det er noe, men det er for lite. Skuffende og farlig for lite.