ETT ÅR ETTER at en gruppe afghanske asylsøkere gjennomførte en dramatisk sultestreik i Oslo, er afghanernes situasjon igjen blitt en betent sak for Regjeringen. Det er sjelden at en regjeringspartner kommer med så uforsonlige karakteristikker som det fremtredende SV-ere har kommet med av inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssens nærmeste medarbeider, statssekretær Libe Rieber-Mohn, de siste dagene.
Meninger
Publisert: Oppdatert:
Den afghanske pilegrimsmarsjen fra Trondheim har igjen brakt spenningen i asylpolitikken mellom regjeringspartnerne Arbeiderpartiet og SV opp til overflaten.Med SV i regjering har den asylpolitiske opposisjonen tatt plass ved Kongens bord, men uten at SV kan mønstre noe flertall for en endret kurs på et felt som betyr mye for partiets identitet og selvforståelse. Slikt blir det spenninger og konflikt av.Disse spenningene innebærer også en fare for at det skapes usikkerhet for hva Regjeringens politikk egentlig går ut på. Tydeligst så vi dette ved avslutningen av sultestreiken i fjor, da det var av stor betydning for Hanssen å få frem at Regjeringen ikke hadde latt seg presse til å endre asylpolitikken. For SV var det like viktig å fremheve at partiets regjeringsdeltagelse faktisk gjør en forskjell i asylsøkernes favør. I dag, når afghanernes situasjon igjen er i brennpunktet, ser vi hvordan dette gjensidige, politiske markeringsbehovet bidrar til å senke terskelen for konflikt mellom regjeringspartnerne.
DEN VIKTIGSTE GRUNNEN til at de afghanske flyktningene igjen havner i søkelyset, er imidlertid ikke ressurssterke enkeltpersoner og interne rivninger i Regjeringen. Det skyldes en økende usikkerhet om tvangsutsendelse faktisk er forsvarlig. Det store flertallet av de 45 afghanerne som nå har marsjert fra Trondheim til Oslo, har fått avslag på sine søknader om opphold. Det tilsier at de skal sendes ut. Men samtidig har Regjeringen slått fast at en forverret sikkerhetssituasjon i Afghanistan kan åpne for at Utlendingsnemnda innvilger oppholdstillatelse selv om søkeren har fått avslag i tidligere runder.
DET HERSKER INGEN TVIL om at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er blitt langt dårligere det siste året, også i områder som tidligere ble vurdert som relativt trygge. I samme periode har Norge tvangsreturnert 165 afghanere. Et så ømtålig felt som asyl- og flyktningepolitikken kan ikke styres av enkeltsaker og medieeksponering, men det er et betimelig spørsmål om denne praksisen kan videreføres i dag. En konsekvent og forutsigbar holdning er viktig, men har ikke så stor egenverdi at man kan sette til side det som må veie aller tyngst: situasjonen i flyktningenes hjemland.
Kommentarer