Det er en sjeldenhet at utenlandske ambassadører i Norge melder seg på i en innenrikspolitisk debatt. Det skjer faktisk også sjeldent at de svarer på kritikk av sitt eget land, og langt sjeldnere er det at flere av dem går sammen om å kritisere en norsk politiker. Det gjorde fem av dem i helgen: I et brev til Aftenposten retter Indonesias, Egypts, Pakistans, Marokkos og Tunisias diplomatiske utsendinger sterke bebreidelser mot Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen. De anklager ham både for å fornærme verdens muslimer, og for å "krenke de prinsipper om toleranse, forståelse og kulturell frihet som det norske samfunn er bygget på".Slik han har rett til, har Fr.p.-lederen allerede svart, og han beklager seg over at hans uttalelser om profeten Muhammed er "tatt ut av sin sammenheng". Han beklager seg videre over at de fem diplomatene ikke har fått med seg at det var ytterliggående fundamentalister han angrep, ikke muslimene som gruppe, i sin tale på møtet i menigheten Levende Ord i Bergen for vel en uke siden.Til det siste er å si at hans hovedresonnement var rettet mot dem som står bak terroraksjoner, og som benytter metoder ingen godkjenner, unntatt da de mest samvittighetsløse fanatikere. Men det er vanskelig å fri seg fra det inntrykk at en så erfaren politiker som Fr.p.-lederen beregnet sitt nære publikum meget omhyggelig da han la inn en kontrast mellom hva profeten Muhammed sa om de små barn, og Jesu utsagn om det samme tema, slik det er gjengitt i Markus-evangeliet. Hvis Hagen ikke innser at akkurat den formuleringen er fornærmende, er hans utenrikske og utenrikspolitiske evneløshet både fundamental og fundamentalistisk. Og det er betydelig mer tankevekkende enn hans eventuelle evner som teologisk filosof - et felt hvor han ikke tidligere har markert seg.Vi ser det ikke som noe problem at utenlandske diplomater kommenterer ting som skjer i Norge; det ligger i sakens natur at den yrkesgruppen er såpass godt skolert i reglene for takt og tone at det knapt skjer i utide. Derimot er det litt pussig at Hagen etterlyser en fordømmelse fra deres side av terroraksjoner langt fra norsk område. Det er ingen naturlig del av en indonesisk sendemanns oppgave i Oslo å si noe om hva som skjer i Irak, Israel eller Saudi-Arabia. I sitt brev har de fem gjort det klart hva de mener om terrorisme, også når den kynisk og skruppelløst forsøkes rettferdiggjort ved misbruk av en religion.Debatten er nå ført over til innholdet i toleransebegrepet. Det er absolutt et legitimt emne, som vi behøver å diskutere også i Norge. Grensene for toleranse skal være vide i et åpent samfunn. Toleranse kan likevel ikke omfatte aksept av terror, og heller ikke intoleranse eller undertrykkelse har krav på å bli tolerert. Men det samme gjelder for fornærmelser, og siden det er naturlig å forbli i de religiøse talemåter: Hagen bør gjemme ambassadørenes ord i sitt hjerte, både deres avstandtagen fra terror og intoleranse, og deres reprimande for krenkelsen.