Forsvarsminister Kristin Krohn Devold har lært leksen godt etter at både politiske motstandere og pensjonerte offiserer i lengre tid har drevet en målrettet kampanje mot det nye forsvaret, fordi det etter deres mening har vært for mye innrettet mot internasjonale operasjoner på bekostning av de nasjonale oppgaver. Under gårsdagens presentasjon av langtidsmeldingen for Forsvaret i perioden 2005 til 2008 gjorde forsvarsministeren et poeng av at det ikke går noe skille mellom de to oppgavene.Suverenitetshåndhevelse og rask reaksjon på uventede kriser i vårt nærområde er like viktig som for eksempel å sende soldater til Afghanistan. Styrkene som brukes, er de samme, de har samme utstyr, samme type opplæring og samme type trening. De må kunne reagere like raskt, enten det er snakk om utfordringer hjemme eller ute. Det er også feil, hevdet Krohn Devold, at vi har flere styrker i utlandet nå enn tidligere. Tvert om: Aldri i moderne tid har vi hatt færre soldater i internasjonal tjeneste.Vi tror likevel ikke at hennes nylærte lekse vil få kritikken til å forstumme. Deltagelse internasjonalt, om den er aldri så vel forankret i folkeretten eller i FN-vedtak, er fortsatt et så omstridt politisk tema at det i høy grad kommer til å prege debatten om proposisjonen både i og utenfor Stortinget. Til nå har vårt samfunn vært forskånet fra påkjenningen som vil komme om norske soldater faller i kamp langt utenfor landets grenser. Det gis ingen garanti for hvor lenge det varer. Og mange av de stadig flere pensjonerte offiserene som følge av nedskjæringene i Forsvaret, vil fortsatt ha vanskelig for å ta inn over seg de nye sikkerhetspolitiske utfordringer vi nå må håndtere på nærmest daglig basis.Hovedretningen i langtidsplanen er riktig, selv om det finnes en god del forslag som må diskuteres nærmere. Disse forslagene kan være svært viktige, fordi de går på tvers av det som skal være hovedretningen: Et forsvar som bruker minst mulig penger på støttefunksjoner, og prioriterer øvelser og utstyr slik at Norge har en tjenlig og slagkraftig hær, marine og flyvåpen.Planen bærer av og til preg av kompromisser som ikke er militærfaglig begrunnet, men mer skyldes politiske og distriktsmessige hensyn, og til tider kan være resultatet av de gamle og velkjente rivaliseringer mellom forsvarsgrenene om ressurser. Det er heller ikke gitt at alle støttefunksjoner enten kan settes ut til private aktører eller fjernes helt uten at det får innvirkning på reaksjons- eller stridsevnen.Men noen av reaksjonene fra både befalsorganisasjoner og sivilt ansattes fagforbund forteller mer om ønsket om å bevare arbeidsplasser og status quo enn om forståelse for hva Forsvaret egentlig er til for. Det norske forsvar skal og må være et sikkerhetspolitisk instrument som det går an å bruke. Ellers er vi lite tjent med det, og kunne heller anvendt de 30 milliarder kroner det koster hvert år, til andre formål.
Kommentarer