For én gangs skyld formulerte utenriksminister Jan Petersen seg i går tydelig om deler av USAs engasjement i Irak. I omtalen av de rystende overgrepene i Abu Ghraib-fengslet skulle det da også bare mangle. Det er ingen tvil om at amerikanerne med sin behandling av krigsfanger har svekket ikke bare vanlige irakeres tillit til USA, men også mange andres respekt for vestlige lands demokratiske verdier, slik utenriksministeren påpekte i sin redegjørelse for Stortinget. Dermed har overgrepene bidratt betydelig både til å skjerpe den farlige sikkerhetssituasjonen i Irak ytterligere og til å gjøre det enda vanskeligere å finne konstruktive løsninger i den fastlåste konflikten mellom israelere og palestinere. Utenriksministeren understreket hvor viktig det er at amerikanske myndigheter kommer til bunns i hva som har skjedd, og stiller dem som har gjort seg skyldig i overtredelser, til ansvar. Det er vel og bra. Men det blir for ufarlig og på grensen til det naive når han ikke samtidig drøfter det politiske bakteppet for overgrepene.Med det mener vi blant annet avsløringene i amerikansk presse om at amerikanske myndigheter i tiden etter terrorangrepene 11. september 2001 systematisk har bygd opp en argumentasjon for at både folkeretten og amerikansk lovgivning mot tortur kan settes til side når presidenten anser det nødvendig av hensyn til nasjonale sikkerhetsinteresser. Det minste en bør kunne forlange av en norsk utenriksminister er at han holder en kritisk avstand til amerikansk politikk som er på linje med toneangivende amerikanske aktører.Til tross for at det fortsatt er bare et smalt flertall for det i Stortinget, holder Regjeringen fast ved at en liten gruppe norske stabsoffiserer og militære instruktører skal bli i Irak etter at ingeniørkompaniet reiser hjem ved halvårsskiftet. I går brukte Petersen den enstemmige resolusjonen i Sikkerhetsrådet om å overføre suvereniteten over Irak fra okkupasjonsmyndighetene til den nyutnevnte interimsregjeringen som folkerettslig argument for å beholde de norske offiserene i landet. Men uten en slik resolusjon ville et fortsatt norsk militært nærvær ha vært utenkelig. Resolusjonen forandrer ikke det alvorlige i å ofre den sikkerhetspolitiske konsensus mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet for å gi en støtte til USA som ikke bare er diskutabel, men også langt mer symbolsk enn praktisk.Vi deler utenriksministerens bekymringer over at terrorgrupper forsøker å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen, og er enig med ham i at kampen mot internasjonal terrorisme ikke kan lykkes uten å fjerne bakenforliggende økonomiske og politiske årsaker til at terror tas i bruk. Det er også bra at Petersen slår fast at FN må ha den ledende og koordinerende rolle i kampen mot internasjonal terrorisme og spredning av masseødeleggelsesvåpen. Men igjen etterlyser vi en mer uavhengig og kritisk analyse av USAs rolle. Petersen drøftet for eksempel ikke i hvilken grad okkupasjonen av Irak har fremmet terrorismen i stedet for å bekjempe den. Dessverre er det grunn til å frykte at svaret på det spørsmålet er så negativt at det ville blitt for ubehagelig for utenriksministeren.