Solheim viser spesielt til punktet der verdens rike land forpliktet seg til å gi 0,7 prosent av sin bruttonasjonalinntekt til bistand innen 2015. I dag er det bare de skandinaviske landene samt Luxembourg og Nederland som befinner seg på dette nivået.Bistand utgjør likevel bare en liten del av denne kompliserte historien.
HISTORIEN OM verdens fattigdomsutvikling er uklar. Optimistene viser til statistikk fra det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdensbanken, som viser at stadig flere mennesker løftes ut av ekstrem fattigdom. Pessimistene bruker langt på vei den samme statistikken, men hevder blant annet at ensidig bruk av inntekt pr. hode er et mildt sagt problematisk mål på fattigdom fordi inntektsfordelingen er ekstremt skjev, og skjevheten økende, i de fleste land.Så langt virker det som om FN tilhører pessimistene.
UTVIKLINGEN MÅ analyseres i lys av globale handelsavtaler, storpolitikk og næringsinteresser. Den økende kritikken mot Verdensbanken, IMF og G8-landene er et uttrykk for at stadig flere mennesker har fått øynene opp for disse sammenhengene.Tradisjonen om at USA utpeker Verdensbankens toppsjef, mens Europa står for nominasjonene til IMF, gir et klart signal om hvilke interesser som styrer disse institusjonene. Dette udemokratiske systemet gir næringsrik grobunn til den mistro IMF møter blant annet for sine strenge makroøkonomiske krav til fattige låntagerland.Når Uganda takker nei til 52 millioner dollar i bistand til bekjempelse av HIV/AIDS av redsel for at bidraget vil skape inflasjon over det nivået som IMF krever, ser vi dette skjeve systemet i praksis.
VERDENS RIKESTE LANDgir med den ene hånden og tar med den andre. Om summen av dette gi- og ta-spillet er positivt eller negativt for de aller fattigste, er et komplisert regnestykke. Det interessante er at stadig flere mennesker, også i rike land, mistenker at summen er overveldende positiv for næringsinteresser i rike land. Verden trenger nye mål for utvikling. Vi trenger også en ærlig gjennomgang av det globale systemet vi etablerte etter 2. verdenskrig.Det stiller store krav til selvinnsikt og gjennomsiktighet hos de organisasjonene som har utnevnt seg selv til verdensutviklingens garantister: Verdensbanken, IMF og FN.