Infosjef Dagny Gärtner Hovig i Oslo kommunes plan- og bygningsetat sa til Aftenposten Aften i går at etaten ikke har noen oversikt over ulovligheter som foregår på byggeplasser rundt om i byen. Klarere er det neppe mulig å avsløre egen maktesløshet.Vi ser ingen grunn til å beklage at Oslos innbyggere slipper å bli passet på i detalj for hver lille forandring de ønsker å gjøre med sin bolig eller tomt uten at forandringen er til sjenanse for andre. Men plan- og bygningsetatens maktesløshet dreier seg ikke om det. Med fem kontrollører i en by med en halv million innbyggere sier det seg selv at det blir helt umulig å oppdage selv svært alvorlige omgåelser av byggebestemmelsene. Den manglende kontrollkapasiteten blir en invitasjon til lovløshet.Blant de ulovligheter etaten ikke makter å føre tilsyn med, men som den vet finnes i større eller mindre omfang, er manglende vedlikehold som kan skape farlige situasjoner på byggeplasser eller i boliger, og ulovlige boliginnredninger som kan medføre brannfare. Mindre farlig, men ikke desto mindre lovstridig, er uhjemlet bruksendring fra næringslokale til bolig eller omvendt, og garasjer, murer eller terrasser som bygges for nær opp til naboens tomt.Den minimale tilsynskapasiteten fører til at naboer som sladrer på hverandre, blir en viktig kilde til kunnskap om ulovligheter. Saksbehandlerne i det såkalte ulovlighetstilsynet er glade for de tips de får på denne måten, men må innrømme at de fleste opplysningene kommer frem i tilfeller der naboene allerede er i krangel med hverandre om andre ting. Dermed baserer myndighetene seg i mange tilfeller på en usmakelig tystekultur.Etter at bygningsloven ble forandret i 1997, er kommunene ikke lenger direkte ansvarlig for å kontrollere at hvert enkelt bygg blir reist i samsvar med godkjente planer. Kontrollen er overlatt til en ansvarshavende som utpekes av byggherren. Men kommunene har tilsynsplikt, og i Oslo klarer plan- og bygningsetaten bare å føre tilsyn med halvparten av de byggeprosjektene den selv har satt seg som mål. Dermed blir det altfor fristende for mange å ta seg til rette i håp om at det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse. Slik kan det ikke fortsette. Det er myndighetenes ansvar å sørge for et bedre samsvar mellom det regelverk som til enhver tid eksisterer, og mulighetene for å påse at regelverket blir fulgt.