Katastrofal desinformasjon

Mens utenriksminister Jan Petersen mener det er galt å henge seg opp i de sviktende folkerettslige forutsetninger for krigen mot Irak i fjor, har Kongressen i USA, og noen av deltagerne i den amerikanske valgkampen, en helt annen oppfatning. Det er riktig at vi alle må se fremover for at Irak skal komme ut av den krise og det kaos som preger landet. Men i den utstrekning det er mulig å lære noe av historien, er det ikke bare nyttig, men også nødvendig å se litt på hvordan verden havnet i uføret. Den seneste, men neppe den siste amerikanske rapporten ble fremlagt for to amerikanske kongresskomiteer i forgårs. Lederen for den amerikanske ekspertgruppe som skulle granske Iraks våpenutviklingsprogrammer, Charles Duelfer, forklarte at Saddam Hussein ikke hadde masseødeleggelsesvåpen etter krigen i 1991, og at han stort sett ikke gjorde forsøk på å skaffe seg slike våpen når FNs våpeninspektører ødela dem. Duelfer gjorde det også klart at Iraks evne til å fremstille kjernefysiske våpen var blitt gradvis redusert fra 1991.I et parlamentarisk demokrati er det lite sannsynlig at en regjering kunne ha overlevet dersom den hadde fått en slik rapport på bordet. Det er enda mindre sannsynlig at den kunne ha klart seg hvis det var blitt dokumentert at den gikk til krig på grunnlag av desinformasjon. Også i USA er det enighet om at en regjering ikke kan treffe noen alvorligere og tyngre beslutning enn å sette væpnede styrker inn mot en motpart. Da må det bare skje med sikre etterretninger som fundament, eller under følelsen av en direkte, overhengende angrepstrussel.Rimelig nok dreier en viktig del av den amerikanske valgkampen seg om situasjonen i Irak, og rimelig nok kjemper president George W. Bush og visepresident Dick Cheney for å sikre seg fire år til som nasjonens ledere. Deres troverdighet - og i siste instans har politikere i et demokrati ikke annet enn sin troverdighet å leve av - er blitt svært tynnslitt fordi de lenge fastholdt at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Dessuten har Cheney fastholdt, også etter at han ble motsagt av forsvarsminister Donald Rumsfeld, på Rumsfelds spesielle vis, at det var en forbindelse mellom Saddam Hussein og terroristorganisasjonen Al-Qaida. Av denne tilleggsgrunn var det ifølge ham berettiget å bruke militær makt for å fjerne despoten i Bagdad.Argumentet er nå, med en behendighet som er mer imponerende enn den etikk som den baseres på, at Saddam Hussein med tid og stunder kunne ha blitt en militær trussel. Det kunne han muligens, og i den utstrekning han er tilregnelig, er han sterkt å bebreide at han ikke ville samarbeide med inspektørene. Men vurdert på lengre sikt fortoner krigen seg nå som en katastrofal og kanskje katastrofebringende feil, ikke bare for de irakere som allerede levde under et despoti, men også for USA og USAs posisjon i verden. Og det bør ikke glemmes, ikke i noe utenriksdepartement, at det begynte med en krenkelse av folkeretten og en uetisk anretning av informasjon. USAs folkevalgte interesserer seg forståelig nok for dette. Det bør også vi gjøre.