FORVENTNINGENE til klimatoppmøtet i København i desember blir mindre og mindre for hver uke som går. Pessimismen har fått ny næring etter helgens møte i Samarbeidsorganisasjonen for Asia og Stillehavsregionen (APEC).
Det virker nå helt sikkert at forhandlingene i København ikke vil føre til en bindende traktat, men en politisk erklæring med mer eller mindre overbevisende formuleringer. Det er en skuffelse, men i det minste klargjørende.
De to sentrale landene i APEC er USA og Kina, som også er de viktigste motpartene i den internasjonale klimadebatten. Gjennom vedtaket i APEC har Kina og USA spredt ansvaret for den dårlige fremdriften mellom 21 land.
På denne måten har de også unngått at klimaspørsmål blir et stort stridstema under president Barack Obamas samtaler med lederne i Beijing denne uken. Der kommer felles innsats mot den økonomiske krisen til å innta en suveren førsteplass på dagsordenen.
KØBENHAVN-MØTET ligger an til å bli et forum der landene nøyer seg med å legge uforpliktende klimaløfter på bordet. Det kommer fortsatt til å mangle faste normer for utslipp av klimagasser og et internasjonalt system for å håndheve dem. Dermed kan land som Kina og India inntil videre fortsette som før.
Situasjonen som har oppstått legger press på USA, der Senatet på nyåret skal vedta rammene for fremtidige utslippsreduksjoner. Det amerikanske vedtaket ventes å bli retningsgivende for den internasjonale klimaavtalen som bør være på plass så snart som mulig.
President Obama har flere ganger pekt på den globale oppvarmingen som en av sine aller største politiske utfordringer. I en ideell verden er det håp om at USA hadde tatt den klimapolitiske ledelsen.
Virkeligheten anno 2009 er imidlertid at USA har opplevd sitt alvorligste økonomiske tilbakeslag siden 1930-årene og at arbeidsledigheten har passert 10 prosent. Samtidig er budsjettunderskuddene på vei mot ukjente høyder. I denne situasjonen har Obama valgt å gjøre innføring av helseforsikring for alle amerikanere til sin viktigste innenrikspolitiske sak.
HOVEDPROBLEMET i klimapolitikken er at tiltak som vedtas i dag, først vil gi virkelig effekt lenge etter at dagens politikere – og velgerne deres – er borte. Det finnes heller ingen godt finansierte pressgrupper som sørger for å drive igjennom langsiktige tiltak av denne typen. Derfor er det etter alt å dømme ønsketenkning å forvente et klimapolitisk mirakel fra USA.
Klimahåpet lever, men kampen for resultater blir lengre og tyngre enn vi hadde regnet med.
Kommentarer