Kultursponsing er nødvendig

Både små og store bedrifter kommer i tiden fremover til å ha oppmerksomheten rettet mot andre utfordringer enn støtte til kulturlivet. Sponsorkronene blir færre. De siste årene er omsider kulturlivet blitt mer attraktivt for sponsorer, etter at idretten tradisjonelt har vært den store sponsorvinneren i Norge. I fjor utgjorde kultursponsingen nesten en milliard kroner, og kulturen stjal markedsandeler fra idretten. Storkonsern som Orkla, Yara og Mercedes-Benz har satset på kultur, med den signaleffekten dette gir. All den positive oppmerksomheten rundt den nye operaen i Bjørvika har også gitt kultursponsing et løft. Før finanskrisen satte inn, tydet alle beregninger på at denne utviklingen ville fortsette. Nå spås i stedet kulturell sponsortørke. En av de tyngste kultursponsorene i Norge, DnB NOR, bekrefter nå at samarbeidsavtaler som utløper i år, ikke vil bli fornyet.
OMSLAGETer beklagelig av flere grunner. Riktignok har kulturlivet hatt gode år under den rødgrønne regjeringen. Kulturminister Trond Giske har fått fortjent ros for kraftig vekst i kulturbudsjettene de to siste årene. Det har gjort ham til en populær mann i store deler av norsk kulturliv. Men pengestrømmen gir ham også en makt og innflytelse som kan true det hevdvunne prinsippet om armlengdes avstand mellom politikk og kultur, mellom de bevilgende myndigheter og dem som utøver det kunstneriske skjønn.Giske bekjenner seg selvsagt også selv til dette prinsippet. Men han kan også komme med utspill som skaper tvil om hvor ivrig han ønsker å etterleve det. Han bruker bevisst sin sterke innflytelse gjennom statlig oppnevnte styremedlemmer i tunge kulturinstitusjoner. Og han har tatt initiativet til en utredning, gjennomført av det såkalte Løken-utvalget, som går inn for å strømlinjeforme støtteordningene og slanke Kulturrådet. Rådet skal være uavhengig, men samtidig skal samtlige medlemmer oppnevnes av Kulturdepartementet.
DENNE FORM for press mot avstandsprinsippet forsterkes hvis også alle kulturpengene bare kommer fra det offentlige. Det er viktig at staten tar et overordnet ansvar for kulturen. Men for å spre beslutningsmakt og for å sikre et mest mulig mangfoldig kulturliv, er flere finansieringskilder nødvendig. Her har private sponsorer en rolle å spille, helst gjennom langsiktige avtaler som står imot brå konjunktursvingninger. Like viktig er det at kunstnere og kulturinstitusjoner ikke gir opp arbeidet for sponsorstøtte og bare lener seg til staten. Kulturen står for verdier mange bedrifter vil assosieres med. Også når pilene peker nedover.