Ting tar tid. Klimapolitikken er dessverre intet unntak, og Norge gjør det ikke nødvendigvis bedre.
Endelig er vi kommet frem til det første året, 2008, da begrensningene på klimautslipp som ble vedtatt i Kyoto i 1997, skal settes ut i livet.
De deltagende landene er tildelt utslippstillatelser eller kvoter. Kvotene er omsettelige, slik at land eller bedrifter som reduserer sine utslipp så mye at de ikke kan bruker opp kvotene sine, kan selge dem til andre. Utviklingsland som gjennomfører FN-sertifiserte tiltak for å redusere utslipp, kan også utstede kvoter.
Men selv ved slutten av 2008 halter kvotesystemet kraftig. I forrige uke ga Regjeringen offisielt opp målet om å kjøpe utslippskvoter fra utviklingsland i 2008. Kvotekjøpene, som skal sikre at Norge overoppfyller sine Kyoto-forpliktelser, skyves nå ut i tid.
Minst like pinlig for Norge er at vi er blitt sinker i arbeidet med å få på plass et kvotesystem i Europa. Fremdeles er lovverket som regulerer norsk industris kvotehandel, ikke på plass.
Denne uken starter en toukers forhandlingsrunde i Poznan i Polen om en ny internasjonal klimaavtale for perioden etter 2012. Målet er at en ny avtale skal undertegnes i København om ett år.
Optimismen når det gjelder å få på plass en strengere avtale er ikke veldig stor. Trøsten får være at Norge, igjen, har lovt å være en pådriver og foregangsland.
Kommentarer