Langvarig mareritt i Burma

Opposisjonen har på nytt vist sin utholdenhet og mobiliseringsevne. Og verdenssamfunnet har demonstrert sin splittelse og handlingslammelse.Ingen bør være overrasket over den alvorlige vendingen som konfrontasjonen i Rangoons gater har tatt. Derfor er det viktig å finne en strategi som kan hjelpe de demokratiske kreftene i den tunge tiden som ligger foran dem. Det er selvsagt tillatt å håpe at militærjuntaen bryter sammen, eller at den åpner for snarlige forhandlinger. Men det er ærlig talt ikke mye som tyder på noe slikt.PÅ KORT SIKT er det nødvendig at omverdenen fortsetter å fordømme alle overgrep. Juntaen må ikke få tro at skyting inn i folkemasser blir stilltiende akseptert, hvis bare soldatene gjentar det tilstrekkelig mange ganger. Gledelig nok er den hardeste fordømmelsen kommet fra utenriksministrene i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN, som møtte sin burmesiske motpart Nyan Win ved FN-hovedkvarteret og "ga uttrykk for sin avsky".Kina - det nærmeste juntaen i Burma kommer til å ha en venn og alliert - har etter hvert greid å bli "ytterst bekymret", for å bruke formuleringen til en representant for utenriksdepartementet i Beijing. Bekymringen stakk likevel ikke så dypt at Kina kunne tillate kritikk av Burma i FNs sikkerhetsråd. Det ville bryte med prinsippet om å unngå innblanding i andre staters indre anliggender. I alle fall ble det enighet om å la nigerianeren Ibrahim Gambari reise til Burma som FNs spesialutsending. Det er en mulighet til å protestere mot behandlingen av opposisjonen og til å understreke ønsket om at generalene setter i gang en nasjonal forsoningsprosess.En god begynnelse kunne være at juntaen bedrer forholdene for opposisjonslederen og fredsprisvinneren Aung San Suu Kyi, som har sittet i husarrest i over 11 år siden 1989 og som Gambari har møtt to ganger tidligere.PÅ LENGRE SIKT er det sannsynligvis ingen vei utenom en kraftig skjerping av de internasjonale sanksjonene. De siste dagene har det vært lansert flere forslag om hva Norge bør gjøre. Når disse utspillene kommer nå og ikke for flere år siden, er det et utslag av den maktesløshet som vi alle føler.Norge bør ta en diskusjon om hva vi kan gjøre, fortrinnsvis i nær samordning med EU og USA. Samtidig er det minst like viktig å påvirke Burmas naboland Kina og India til å opptre mer pågående.