Manglende bevissthet truer norsk sikkerhet

DEN OVER 2000 år gamle sannhet uttrykt gjennom fyndordet «forebygging er den beste medisin», går som en rød tråd gjennom rapporten Nasjonalt risikobilde. Rapporten, med nytt navn i år, er utarbeidet av Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) og ble i går overlatt til justis- og beredskapsminister Grete Faremo.

Det er ikke en rapport om 22. juli. Men den inneholder naturlig nok elementer fra denne dagen. Terrortrusselen fra organiserte miljøer oppfattes ikke som høyere nå, sier DSB, men fastslår samtidig at man i det vanlige risikobildet ikke har klart å fange opp alle reaksjoner som 22. juli førte til.

RISIKO ER EN DEL av vår hverdag, den kan aldri fjernes helt. Den sannheten gjelder også i kommunene, som er pålagt å trygge sine innbyggere. Ved siden av en grundig gjennomgang av tre risikoområder: naturhendelser, store ulykker og tilsiktede handlinger, har DSB i år utarbeidet en ekstra rapport om hvordan kommunene er rustet til å takle at strømmen går.

Det er ikke noe teoretisk eller hypotetisk utgangspunkt for dette problemet. I et gjennomelektrifisert land som Norge går strømmen. Den blir av og til borte i ganske lang tid. Stormen «Dagmar» herjet Norge, Sverige og Finland i julehelgen. Da strømmen falt ut, ble det kaldt inne. Telefonnettet falt ned fordi «gammeldagse» telefonledninger ble ødelagt og mobilnettets basestasjoner ikke fungerte uten elektrisitet.

«DAGMAR» FØRTE IKKE til den helt store katastrofen, fastslår DSB. Men det skyldtes ikke gode beredskapsplaner og robusthet. Det som bidro mest, var at de rammede kommunene var forholdsvis små og i stand til å improvisere. Stormen var varslet, det var helligdager, og det var relativt mildt. Verre ville det gått om stormen hadde rammet folkerike kommuner i kaldt vær. Eldre, syke og institusjoner ville fått det svært vanskelig. Improvisasjon er vel og bra, men god planlegging gir enda bedre improvisasjon.

DSBs konklusjon er egentlig svært nedslående i et værhardt land som Norge. Manglende beredskap skyldes rett og slett mangelfull forståelse - bevissthet om man vil - for hvor viktig dette arbeidet er. Det har vi fått demonstrert på det DSB kaller risikomoråde 3 - tilsiktede handlinger - som omfatter terrorangrep, sikkerhetspolitiske kriser og cyberangrep (dataangrep).

VI MÅ BARE ta inn over oss at konsekvensene av naturhendelser, store ulykker og terrorangrep kan bli store her i landet. Det betyr langt fra at vi skal frykte hverdagen. Men små og litt større tiltak kan forebygge alvorlig skade eller minske omfanget når skaden oppstår. Det er en lærdom som stat, kommuner og menigmann bør ha i ryggmargen. Godt beredskapsarbeid på ett felt har også virkning på de andre. Det vil koste å øke beredskapen. Men det koster langt mer å la være.