Etter ti dager med full stans i innførselen av forsyninger og humanitær hjelp, åpnet Israel i går tre grenseoverganger til Gaza-stripen. Det var et riktig grep som ble tatt etter et intenst internasjonalt press. Samtidig diskuteres det om tiden er inne til en ny militæroffensiv mot det Hamas-kontrollerte palestinske området, og det spekuleres i om den israelske regjeringen kommer til å gi et formelt klarsignal for en militæraksjon når den kommer sammen i morgen.
Vi tror det vil være en uklok beslutning. Det er selvsagt ikke vanskelig å forstå det sinne israelerne kjenner over de daglige rakettangrepene fra Gaza-stripen. Vi skjønner også at når det israelske valget bare er seks uker unna er det fristende for regjeringspartiene å demonstrere styrke ved å gå til et massivt angrep. Men vi vet likevel at en slik militæraksjon ikke løser et eneste av de formidable problemene som Midtøsten har å stri med.
Flere av Israels fremste politikere, som utenriksminister Tzipi Livni og opposisjonsleder Benjamin Netanyahu, har mer enn antydet at fjerning av Hamas-styret i Gaza vil være en viktig langsiktig målsetting. Det må i så fall skje ved bruk av militære midler. Dette er neppe bare tomme trusler for å vise styrke før et valg. Snarere viser det hvordan to aktuelle statsministerkandidater tenker i dette viktige spørsmålet. Begge tror tydeligvis at det er mulig å løse problemet med den islamistiske Hamas-bevegelsen ved militærmakt.
Det kan vise seg å være en ny feilvurdering. Vi har selvsagt ingen illusjoner om Hamas. Men vi er overbevist at jo flere omdreininger voldsspiralen tar, jo verre blir det å stake ut en kurs som før eller siden fører til en fredelig løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Vi tror dessuten at Hamas vil komme styrket ut av en slik konfrontasjon, både blant palestinerne og ellers i hele den islamske verden. Det er en posisjon vi ikke unner en bevegelse som står for en politikk vi ikke har noen sans for.
Israel sender på en måte motstridende signaler når landet på den ene siden åpner grenseovergangen for høyst tiltrengte forsyninger, og samtidig diskuterer en større militæraksjon mot det samme området. Vi skal ikke legge for mye i denne dobbeltheten, men nøye oss med at slå fast at vi tror at også israelerne ville kommet lenger med sterkere vilje til samarbeid om praktiske løsninger.
Slik det nå ser ut er det bare mer konfrontasjon i sikte. Det betyr at farten på voldsspiralen bare øker. Bare de mest ytterliggående på begge sider har noe å tjene på det.
Kommentarer