ORGANDONASJON fra døde til levende mennesker er et følsomt tema. Reportasjer og debatt den siste uken har vist at de politiske prioriteringene på området ikke følges opp.I fjor sto 247 personer på venteliste for å få transplantert hjerte, lunge, nyre, lever eller bukspyttkjertel. Og køen vokser stadig. 34 mennesker døde i 2005 mens de ventet på det organ de trengte for å kunne leve videre.Faren til en 25 år gammel kvinne som døde i påsken, skrev en kronikk som ga denne fortvilte situasjonen et ansikt. Hans historie viser at helsesektorens prioriteringer handler om liv og død for mennesker som ellers ville overlevet.Ordskiftet berører noen av de dypeste menneskelige følelser. For hvor mange ser det som naturlig å forberede seg på hva som skal skje med vår kropp hvis vi blir rammet av brå død?
HELSEMYNDIGHETENE har ført omfattende og langvarige kampanjer for å få nordmenn til å bli blodgivere. Det har gitt resultater. Derimot finnes det overhodet ikke noen aktiv, offentlig opplysningsstrategi med hensyn til organdonasjon. Dette er naturligvis personlige beslutninger av vidt forskjellig alvorlighetsgrad, men en parallell finnes: For å få fylt et samfunnsbehov må folk gjøres oppmerksom på det - og at de selv kan spille en livreddende rolle.De opplysningstiltak som er satt ut i livet er helt utilstrekkelige. Et "donorkort" ble riktignok innført i 2002, men ordningen er lite kjent og har bragt magre resultater. I tillegg er sykehusenes prioriteringer slik at personalet ikke finner tid nok til de krevende samtalene med pårørende som nettopp har fått et dødsbudskap. En tredjedel av disse sier nei til donasjon, mange fordi de ikke vet hva avdøde selv ville ha ønsket å gjøre.Dagens lovverk gir anledning til å gjøre bruk av organer uten samtykke, men det praktiseres ikke. Den medisinsk-etiske praksis er her strengere enn loven. Dét er sunn dømmekraft. Å donere et organ er selvsagt ikke en plikt for noen.
DERFOR MÅ organkøen reduseres ved å øke informasjonen om det presserende behovet som nå eksisterer, slik at flere enn i dag får tatt stilling til egen donasjon mens de selv kan treffe beslutningen. Samtidig må de klare politiske signalene følges opp med øremerkede midler slik at medisinsk personale kan bruke den tid som er nødvendig for å informere pårørende til for eksempel trafikkdrepte.Dødsfall som skyldes manglende administrativ oppfølging av helsepolitiske mål som alle egentlig deler, er intet annet enn uverdig.
Kommentarer