Når sanksjoner ikke virker

Utenriksminister Jonas Gahr Støre har uttrykt sterk tvil om den norske sanksjonspolitikken. "Effektene er i beste fall diskuterbare", sa han i et intervju med Aftenposten fredag. Utviklingsminister Erik Solheim har sagt rett ut at han anser boikotten for å være mislykket.USA og europeiske land, deriblant Norge, satser på å ramme militærstyret økonomisk ved å motarbeide handel og turisme. Amerikanerne har også innført sanksjoner som skal hindre at medlemmer av juntaen, deres familie og andre støttespillere nyter godt av midler som de har gjemt vekk i utlandet.
DE NÅVÆRENDE STRAFFETILTAKENE har hatt liten virkning ut over det symbolske. Fiaskoen skyldes ikke minst at de asiatiske naboene har latt være å følge opp. Stormaktene Kina og India har investert tungt i Burma. Statene i den sørøstasiatiske samarbeidsorganisasjonen ASEAN ligger ikke langt etter.Dermed skulle man kanskje tro at de asiatiske landene hadde en åpen kanal inn til burmesiske myndigheter, men erfaringen er at også deres gjennomslagskraft er begrenset. Både Kina og Thailand har flere ganger ment å ha en forståelse med generalene, bare for å oppleve at det hele var en blanding av halve løfter, misforståelser og ønsketenkning. En kritisk vurdering av sanksjonslinjen bør ikke føre til at "dialog" blir lansert som et nytt trylleord. Både FNs spesialutsending Ibrahim Gambari og "vennligsinnede" regjeringer har slitt hardt for å oppnå minimale innrømmelser. Men det er ikke usannsynlig at kravene om å isolere regimet har forsterket mistenksomheten overfor omverdenen. Juntaens sosialistiske tankegods er mer og mer kommet i skyggen av en ekstrem nasjonalisme der hovedbudskapet er at bare burmesere kan løse Burmas problemer.
EN ALTERNATIV STRATEGI kan bestå i at andre land hjelper til med å gjenreise Burmas økonomi gjennom investeringer og bistand. Da vil landet etter hvert utvikle en moderne middelklasse og en organisert arbeiderklasse. Begge deler er viktige forutsetninger for en demokratisk utvikling. Internasjonale tiltak bør ha støtte fra FNs sikkerhetsråd for å sikre bred oppslutning. En slik strategi er ikke problemfri, men bør kunne skape bedre forhold i Burma. Uansett virker det meningsløst å kjøre videre med en politikk som åpenbart ikke fungerer.