Norsk toleranse ikke nok

FNs menneskerettighetskommisjon kom til omtrent samme konklusjon for tre år siden. Saken som norske foreldre har anlagt mot den norske stat, gjelder KRL-faget slik det ble praktisert på slutten av 1990-tallet. Koblingen til kristendommen er senere gjort noe svakere, og mulighetene for fritak er betydelig utvidet. Når Norge blir domfelt, tyder det likevel på at vi har problemer med å trå rett i dette vanskelige feltet. Derfor er det naturlig at dommen leder til en bredere debatt om forhold mellom religion og menneskerettigheter.
DET ER IKKE TILFELDIGat det er humanetikere som har reist saken. Norske muslimer står ofte Kristelig Folkeparti nærmere ved sin betoning av at religiøse verdier må få gjennomslag i samfunnet. Kamp mot verdsliggjøring og kommersialisering av samfunnet er for mange viktigere enn full likhet mellom religioner. Kristelig Folkepartis leder Dagfinn Høybråten brukte i går ikke mange minutter på å fastslå at det ikke er behov for ytterligere forandringer i KRL-faget. Han mener de endringene som alt er gjort, herunder utvidede fritaksgrunner, kommer dommen i forkjøpet. Høybråtens raske og nokså bastante svar kan gi innsikt i de instinktene som har ført til at vi har valgt feil ved tidligere korsveier i denne saken. Kunnskapsminister Øystein Djupedal svarer klokere, og mer respektfullt, når han sier at det er alvorlig at Norge er dømt for brudd på menneskerettighetene. Han vil nøye vurdere om dommen innebærer at det må skje ytterligere endringer, enten når det gjeldet innholdet eller fritaksretten.
KRL-FAGETer et forsøk på å svare på en ny tid med et multikulturelt samfunn, men samtidig fortsatt gi kristendommen en viss særstilling. En vid fritaksrett blir derfor nødvendig av hensyn til menneskerettighetene, men undergraver samtidig ideen om et samlende fag i et multireligiøst samfunn. Her er slektskapet til debattene om ny formålsparagraf i skolen og statskirkens stilling tydelig. Norge sliter med å kombinere en videreføring av kristendommens statsprivilegier med likebehandling av andre livssyn. Dette er en leting etter et kompromiss som antagelig ikke finnes. Religionskunnskap, herunder om kristendommen, er viktig, men statens tildeling av særretter til en trosretning vil til slutt måtte oppgis.