NYHETSBYRÅENE MELDER om forskrekkelse hos både israelske og vestlige ledere over det kupp islamistbevegelsen Hamas har gjennomført i Gaza. Det er en forskrekkelse vi ikke har noen som helst forståelse for.
Snarere minner vi om at det lenge er advart mot at dersom den palestinske regjeringen ikke får mulighet til å være regjering, ja, så ville resultatet bli et sammenbrudd.Nå er dette et faktum, og verdenssamfunnet må nok en gang konstatere at det har sviktet en politisk mulighet.
VI ER REDD Prio-forskeren Are Hovdenak har rett når han påpeker at boikotten av den palestinske regjeringen svekket de moderate kreftene i Hamas, mens de militante ble styrket. Og utenriksminister Jonas Gahr Støre formulerer seg innsiktsfullt og presist når han konstaterer at der det ikke er håp, tar ekstremismen over.Det er dette som har skjedd på Gaza-stripen.Men bakgrunnen for det som nå skjer er sammensatt. Mangeårig israelsk okkupasjon og vestlig boikott etter Hamas-seieren ved fjorårets demokratiske valg, er viktige faktorer. Det er også president Mahmoud Abbas og Fatahs håndtering av denne langvarige krisen. Det er ikke akkurat utøvd et lederskap til etterfølgelse i disse avgjørende månedene.
VI TROR IKKE at krisen løses ved at den uavhengige finansminister Salam Fayyad nå har fått i oppdrag å danne en palestinsk kriseregjering. Og vi har ingen tro på at kommende tirsdags møte i Washington mellom USAs president George W. Bush og Israels statsminister Ehud Olmert vil gi noe konstruktivt bidrag til en løsning som peker fremover.Dessverre. Slaget om Gaza-stripen er tapt til den militante delen av Hamas. Det er en bevegelse vi har meget liten sans for. Den representerer en tenkning som inviterer til utviklingen av et religiøst diktatur, men vi vet selvsagt ikke hvor mye av denne ideologien som nå blir satt ut i livet. Det vi imidlertid ser er et palestinsk selvstyreområde som ikke bare geografisk, men også politisk er delt i to - det Hamas-styrte Gaza mot den Fatah-dominerte Vestbredden. Og vi er vitne til nærmest total krise i det som frem til torsdag har vært en form for selvstyremyndighet.
DEN STØRSTE taperen er imidlertid den jevne palestiner.Det som nå skjer, er livsfarlig for den langsiktige utviklingen i Midtøsten. Derfor er det avgjørende at det internasjonale samfunn tar grep som er mer langsiktige enn politisk krisehåndtering. Tross det innlysende i dette har vi ingen tro på at det vil skje. Og nettopp denne handlingslammelsen er en del av Midtøstens tragedie.
Kommentarer