Solskinnshistorier fra Iran er mangelvare, men i gårsdagens avis kunne vi fortelle at tilværelsen til 22 år gamle Leyla Mafi endelig er blitt menneskeverdig. Hun bor beskyttet i Teheran og får hjelp på et privat opplæringssenter.Frem til nå har hennes historie vært en eneste lang krenkelse av elementære menneskerettigheter: Som liten ble hun utsatt for omsorgssvikt og overgrep fra sin egen familie. I 2004 ble hun dømt til døden for utukt etter å ha blitt voldtatt av sine egne brødre, en straff som året etter ble omgjort til fengsel og 99 piskeslag etter press fra vestlige land og både iranske og vestlige menneskerettsorganisasjoner. Etter vedvarende press slapp hun ut av fengselet i fjor. Og nå er den psykisk utviklingshemmede kvinnen i ferd med å få et liv som gjør henne til noe annet enn et offer. Lyela Mafis historie er først og fremst historien om hvor galt det kan gå når et rettssystem styres av en fundamentalistisk, enøyd og ubarmhjertig lovfortolkning. Men det er også en historie som viser hvilke frukter et langvarig og intenst press fra andre land, organisasjoner og enkeltpersoner kan bære. Heller ikke et land som Iran er upåvirkelig av et slikt engasjement. Dette er en viktig lærdom å ta med videre, for Leyla Mafi er dessverre langt fra et enkeltstående tilfelle. Et titall andre kvinner er dømt til døden for utukt. Bare press utenfra ser ut til å kunne redde dem.
Kommentarer