De superrike er en slik liten pamflett det er verdt å lese fordi den gjør en mer sikker på det motsatte av hva forfatteren hevder.
Klassekampens journalist Mimir Kristjansson har fått mye oppmerksomhet etter at han nylig ga ut boken
De superrike. Der raljerer den tidligere lederen av Rød Ungdom over rikfolks til dels underlige uttalelser i samfunnsdebatten. Det kan sikkert ofte være velfortjent kritikk.
I en kort anmeldelse i Aftenpostens søndagsutgave påpekte imidlertid vår kultur- og debattredaktør noen av svakhetene ved boken. Det tålte tydeligvis ikke forfatteren. I en oppsiktsvekkende ufin twittermelding knyttet Kristjansson vår anmelders navn til ord som "neger" og "jøde" påkoblet meget folkelige kjønnsord.
Det hele oste av både rasisme og sexisme, iblandet et element antisemittisme. Twittermeldingen var et usedvanlig lite lekkert syn.
Vi håper selvsagt ikke at en profilert journalist og ungdomspolitiker har de holdningene som hans twittermelding kan tyde på. Han krøp da også senere på dagen til korset med twittermeldingen "Tar flåkjeften min og legger i vei til Kanossa.". I tillegg skyldte han på at svineriet opprinnelig var inspirert av en film.
Det siste er et syltynt forsvar for en debattkultur på absolutt laveste plan. Mest tankevekkende er det imidlertid at noen totalt mister kontakten med det anstendige når man opererer i de sosiale mediene. Ord, uttrykk og holdninger som aldri ville kommet på trykk, selvsagt heller ikke i Klassekampen, blir plutselig legitime i andre publiseringskanaler.
Det er skremmende. Og et kraftig apropos til debatten om debatten som har vært ført siden 22. julitragedien.
Kommentarer