Berettiget tvil om hva som er en avhoppers egentlige motiver bør ikke skygge for verdien av at historien faktisk kommer ut, skriver Aftenposten på lederplass.
DET ER INGEN NYHETat Se og Hør tar i bruk tvilsomme arbeidsmetoder i jakten på salgbare kjendisoppslag. Nærgående reportasjer har med jevne mellomrom resultert i protester og mishag fra offentlige personer som har følt seg misbrukt. Bladets ferd mot rekordstore opplagshøyder har vært ledsaget av kritikk og anklager om kynisme og mangel på både presseetisk bevissthet og vanlig folkeskikk, uten at det har bremset nevneverdig på farten.Men med Håvard Melnæs' bok om sin tid som Se og Hør-reporter får man for første gang en effektiv beretning fra innsiden av dette redaksjonsmiljøet. Det er et bokprosjekt som møtes med skepsis, fordi forfatteren - etter ni år som generøst lønnet Se og Hør-reporter - nå ser seg tjent med å utlevere de arbeidsmetoder han selv utviklet med slikt mesterskap. Det står også strid om en del av enkelthistoriene kan tas for god fisk.
SOM HELHETSBILDE av et miljø og en tenkemåte, fremstår imidlertid boken som troverdig. Berettiget tvil om hva som er en avhoppers egentlige motiver, bør ikke skygge for verdien av at historien faktisk kommer ut. Vi tror riktignok Melnæs feilplasserer seg selv i rollen som almen medierefser når han uttaler til A-magasinet at "media er altfor dårlig til å granske seg selv". Melnæs skriver selv at det å jobbe i VG og Se og Hør ikke kan sammenlignes. Da er det nok enda større avstand mellom på den ene side den øvrige norske presse, og på den andre side den form for iscenesatt og honorarstyrt kjendisrapportering som Se og Hør har hatt slik suksess med.Generalsekretæren i Norsk Presseforbund, Per Edgard Kokkvold, antar at publikum vil reagere så negativt på avsløringene at det vil få følger for Se og Hørs opplag. Vi tviler på at dette vil skje, siden interessen for Se og Hør næres av nysgjerrighet og kikkermentalitet, og ikke står og faller ved respekt for arbeidsmetoder eller tiltro til sannhetsgehalten i reportasjene.
DERIMOT TROR VI utgivelsen og debatten kan demme opp for videre spredning av sjekkheftejournalistikk og den egenartede form for kildepleie som skildres i denne boken. Se og Hørs arbeidsmetoder er blitt ytterligere stigmatisert. Terskelen for at andre medier tar tilsvarende metoder i bruk er forhåpentligvis blitt høyere. Det er nemlig blitt vanskeligere å jobbe på Se og Hør-vis og samtidig påstå at man driver med journalistikk. På dette vitale punktet har boken til Melnæs bidratt med en verdifull klargjøring.
Kommentarer