Skolen i Norge kan gjøres bedre

Både regjeringspartier og opposisjon bør samles i det syn at utviklingen i norsk skole er urovekkende, og at det varsel som kom med offentliggjørelsen av en europeisk undersøkelse i går - et Norge for nedadgående - bør tas alvorlig.Vi er fullt innforstått med at det vanskelig lar seg gjøre å få et eksakt mål for kvaliteten i en skole eller et undervisningssystem. Det vil også være en rekke faktorer som ikke lar seg måle, for eksempel sosiale ferdigheter, som norsk pedagogikk legger svært stor vekt på. Men la oss likevel feste blikket på to forhold som springer i øynene ved de data som ble presentert i går: Kvalitetstendensen er uomtvistelig for nedadgående for norske 15-åringers vedkommende, sammenlignet med forrige undersøkelse. Og vårt naboland Finland ligger helt i toppskiktet, nå som forrige gang, ikke minst når det gjelder realfag og matematikk.Vi trenger altså ikke sende komiteer på jordomseiling. Tallene bør anspore oss til å se nærmere på hva det er finnene gjør bedre enn oss. Kanskje bør vi strekke oss så langt som til å se etter om de gjør noe som vi ikke gjør i det hele tatt. Det kan være noe å lære. Fra før vet vi at finnene satser mer på en effektiv lærerutdannelse, og de har ikke hatt helt den samme appetitt på stadige reformer. Skolen av i dag kan ikke være som skolen for en generasjon siden. Men det er vanskelig å fri seg fra det inntrykk at norske pedagoger og skolepolitikere har vært litt mer reformkåte enn godt er, og at vi har utviklet en holdning som nærmest går ut på reformer for reformenes egen skyld.Lenge før detaljene var blitt kjent i går, var partiene i gang med akkurat den debatten som vi ikke trenger, hvis formålet skal være å få en bedre norsk skole. Talsmenn for Regjeringen sa at det ikke er den sittende regjerings skyld, og talsmenn for opposisjonen sa at Regjeringen har sittet i tre år, så den må ta ansvaret for tilstandene.La oss samle oss om det uomtvistelige. Det er den sittende regjering som har ansvaret for at noe nå blir gjort. Men så langsiktige som disse tendensene er, og så lang vei som det er fra beslutning og bevilgning til gjennomføring og resultater, må alle som hadde eller som delte regjeringsansvar på 1990-tallet, bære sin del på sine skuldre. Det burde bidra til det som må være hensikten med en slik undersøkelse: Samling om felles mål, og om et krafttak for å få gjort norsk skole bedre.Både i det som utdanningsminister Kristin Clemet har sagt tidligere, og ved det som hun sa i går, har hun vist at hun har vilje til dette krafttaket. Det fortjener hun støtte for, og vi vil alle, skolen ikke minst, være best tjent med at hun får tilslutning. Ikke nødvendigvis ubetinget, og det bør slett ikke skje uten diskusjon. Men hvis vi bare kunne be om å få slippe repetisjonsøvelsen "det var ikke meg". Den er oppbrukt.