En slik debatt ville ha krav på stor interesse, ikke minst fordi SV ved neste års stortingsvalg har tatt mål av seg til å bli en del av et alternativ til dagens regjering. Men helgens landsstyremøte i Stavanger viste med all tydelighet at SV ikke er modent for en ny NATO-debatt. Partiets partisekretær ble hudflettet for sin sikkerhetspolitiske høyttenkning, og mens hans kritikere fikk begeistret applaus ble Solhjells forsvarsinnlegg møtt med talende taushet. At han i tillegg var den eneste som i "fornavnspartiet" SV ble omtalt med tittel, sier også sitt. Slikt er nok det nærmeste man i dag kommer politisk utfrysning i partiet.Dette er en reaksjon det er verdt å merke seg. Riktignok er det ingen grunn til å la seg overraske av at en NATO-debatt fortsatt skaper følelser innad i SV. Partiet er et ektefødt barn av Sosialistisk Folkeparti (SF). Et parti som ble grunnlagt på ønsket om at Norge skulle finne en tredje vei på 60-årenes sikkerhetspolitiske kart. Motstand mot norsk NATO-medlemskap var en bærebjelke i partiets program, og standpunktet er aldri siden blitt skikkelig utfordret. Det er en del av Sosialistisk Venstrepartis politiske og organisatoriske sjelsliv, og slikt rører man ikke ved ustraffet.Likevel er den samstemmige fordømmelse partisekretær Solhjells NATO-uttalelser ble møtt med i landsstyret mer bastant utformet enn vi hadde ventet. Den kalde krigen er forlengst over, verden står overfor nye sikkerhetspolitiske utfordringer, og NATOs rolle i det motsetningsfylte forholdet mellom USA og Europa gjør at enhver realistisk debatt om disse spørsmålene har forandret karakter. I tillegg viser SV en glødende appetitt på regjeringsmakt. Alt dette, både storpolitiske og partimessige grunner, burde tilsi en sikkerhetspolitisk nyorientering innad i SV. Det er debatten om dette partiets øverste organ mellom landsmøtene så bastant lukket døren for denne helgen. Partiet viste seg mindre tankemessig åpent enn mange nok trodde det ville være.Vi får ikke dette til å henge sammen med SVs sterke ønske om regjeringsmakt sammen med Arbeiderpartiet og eventuelt Senterpartiet. For ingen vet bedre enn dagens SV-ledelse at slik regjeringsmakt krever at partiet gir opp ethvert forsøk på å arbeide for norsk utmelding av NATO. Noen proteststemmer i Stortinget er selvsagt greit, men fra og i regjeringskontorene må SV akseptere at Norges sikkerhetspolitiske forankring ligger fast. Arbeiderpartiet vil aldri godta tvil om norsk NATO-medlemskap. Den saken vil ikke bli gjenstand for forhandlinger om det politiske grunnlaget for en eventuell sentrum-venstre-regjering.Også med dette som bakgrunn kan det spørres hvor klokt det er å avfeie enhver sikkerhetspolitikk debatt innad i SV. Dersom de sikkerhetspolitiske følelsene fortsatt er så sterke, kan dette skape større problemer for et fremtidig regjeringssamarbeid enn det har vært grunn til å anta.