To katastrofer, to reaksjoner

I tillegg kommer materielle ødeleggelser som det vil ta mange år å rette opp. Igjen er det de svakeste i samfunnet som blir hardest rammet. De fattige bor i de dårligste husene, har lite eller ingen mat på lager og har minst motstandsdyktighet mot sykdommer. Omfanget av katastrofene er også en påminnelse om at menneskenes manglende forståelse for naturkreftene ofte gjør vondt enda verre. Det gjelder både fjerning av beskyttende mangroveskog langs den sårbare kystlinjen i Burma og plassering av bygninger i bratte og rasfarlige strøk i det tett befolkede Kina.
EN TANKEVEKKENDE FORSKJELLmellom Kina og Burma kunne observeres fra første øyeblikk. Kinas statsminister Wen Jiabao var tidlig på vei til katastrofeområdet for å markere at myndighetene ser ytterst alvorlig på situasjonen. Naturligvis bidrar det ikke i seg selv til å dempe befolkningens lidelser at representanter for regjeringen kommer på besøk. Men ledelsens nærvær sender et viktig signal både til de rammede og omverdenen om at alle tilgjengelige ressurser vil bli satt inn.Burmas regelrette sabotasje av hjelpearbeidet etter syklonen står i grell kontrast til Kinas åpenhet om jordskjelvet. Selv ikke massiv kritikk fra FNs generalsekretær Ban Ki-moon og en lang rekke internasjonale ledere har utløst noen entydig og overbevisende respons fra militærstyret i Burma. Behovet for mat, rent drikkevann og medisiner til de syklonrammede vokser mye raskere enn hjelpen kan bringes ut. Det uhyggelige resultatet kan bli at epidemier og mangel på forsyninger tar flere liv enn naturkreftenes herjinger.
KINA SIER JAtil utenlandsk hjelp, samtidig som landet selv har betydelige egne ressurser og erfaring i å hanskes med katastrofesituasjoner. Dette til forskjell fra Burma, der vanstyre og forfall på forhånd hadde brutt ned landet.Begge regimer har røtter i en sosialistisk ideologi med sterke autoritære trekk. Klare ordrer fra toppen, som i Kina - eller mangel på slike, som i Burma - har avgjørende betydning i en nasjonal krisesituasjon. Samtidig viser historisk erfaring at slike systemer fremmer ansvarsfraskrivelse og handlingslammelse lenger nede i rekkene. Derfor vil hjelpeinnsatsen etter jordskjelvet bli en prøve på hvor dypt moderniseringen av det kinesiske samfunnet stikker i det olympiske året 2008. For resten av verden må det være en selvfølge å hjelpe til så godt vi kan.