LITE ER IGJEN av president Barack Obamas initiativ for å få i gang nye forhandlinger mellom israelere og palestinere om en varig fredsløsning. Etter utenriksminister Hillary Clintons besøk i Midtøsten i helgen må det sies at frem og tilbake er like langt. Dette er dessverre ingen ny erkjennelse når det gjelder diplomatiet i denne delen av verden. I lys av tidligere erfaringer er det all grunn til å spørre hva Obama-administrasjonen trodde den skulle oppnå med sine utspill de siste månedene.
Obama var tidlig ute med å strekke ut en hånd til den muslimske verden. Hans store tale i Kairo i juni var et oppgjør med fiendebilder som fikk ny grobunn etter terrorangrepene 11. september 2001. I forlengelsen av dette så mange for seg en begynnende tilnærming mellom USA og de arabiske land, noe som i sin tur kunne føre til et mer balansert amerikansk syn på den israelsk-palestinske konflikten.
TROEN PÅ ET SKIFTE ble også styrket av at Obama reiste krav om full stans i byggingen av israelske bosettinger i de okkuperte palestinske områdene. For palestinerne er dette et sentralt krav før det åpnes forhandlinger.
Da utenriksminister Clinton lørdag møtte Israels statsminister Benjamin Netanyahu, var det ikke lenger snakk om fastfrysing av tallet på bosettinger. Nå er USA tilfreds med at Israel viser «tilbakeholdenhet». Clinton ga også sterk ros til et israelsk forslag om en tidsbegrenset stans i nyetableringer på Vestbredden, samtidig som det åpnes for å bygge ut allerede eksisterende bosettinger.
Ikke uventet ble dette blankt avvist av palestinernes president Mahmoud Abbas, som har støtte fra andre arabiske ledere. Dermed er USA tilbake der man startet. Nye fredsforhandlinger i Midtøsten er like langt unna som før.
I tillegg er USAs forhold til partene blitt utsatt for belastninger som man godt kunne ha vært foruten. Palestinerne og araberlandene har fått bekreftet sine gamle mistanker om at USA alltid tar parti for Israel når det kommer til stykket. Den israelske regjeringen har på sin side fått bekreftet at også Obamas USA lar seg presse, dersom Israel bare holder ut lenge nok.
DET ALVORLIGSTE med Obamas håndtering av situasjonen i Midtøsten er at den utløser en del ubehagelige spørsmål av mer vidtgående karakter: Finnes det et mønster i det som skjer? Er det slik også på andre områder av politikken at ambisiøse erklæringer blir hengende i løse luften, uten at de følges opp med forslag som kan realiseres i praksis? Vi håper at det ikke er slik, men forstår godt at det stilles spørsmål ved presidentens gjennomføringsevne.
Kommentarer