MANGE HADDE MISTANKE om at det kom til å bli frontalkollisjon mellom USA og FN da president George W. Bush trosset både demokratene og republikanske kritikere, og presset igjennom den kontroversielle John Bolton som ny ambassadør i FN. Det har riktignok lenge vært en åpen hemmelighet at USA var misfornøyd med verdensorganisasjonen. Også president Bill Clinton ønsket reformer og en annen innretning av FN. Men under Bush har USA tatt flere, og alvorlige, skritt videre. Dette kommer svært så klart til uttrykk i det omfattende forslaget til endring av det nye reformdokumentet som Bolton har presentert i tolvte time, det vil si mindre enn tre uker før Hovedforsamlingen skal komme sammen for å diskutere dette.Bolton hevder at de foreslåtte endringene ikke "er ulike de endringer vi har snakket om i FN i månedsvis". Spørsmålet er da: hvorfor har ikke USA vært tidligere ute med å presentere forslaget formelt? Hverken Bolton eller andre amerikanske diplomater og politikere er ukjent med at internasjonale forhandlinger tar tid, og kan ta ekstra lang tid når så mange som 191 land skal bli enige. Ett mulig svar er at Washington vil bruke sin tyngde og den korte tidsfristen til å presse igjennom sitt syn, som svært mange andre medlemsland i FN er uenige i. Blant dem er Norge, og det er bemerkelsesverdig og rosverdig at statssekretær Vidar Helgesen i UD tar så klart avstand fra den amerikanske fremgangsmåten, og ikke minst innholdet i endringsforslagene.

USA ANGRIPER

de mest sentrale deler i reformteksten og som gjør at organisasjonen både kan bli mer handlekraftig og mer målrettet. Etter diverse amerikanske solo-utspill med til dels katastrofalt resultat - som krigen i Irak - skulle man trodd at Washington hadde innsett at landets alenegang er et feilspor, og at det er riktigere og viktigere å satse på en internasjonal rettsorden med et sterkt FN i spissen. USA har rett i at mange ting har gått på skjeve i verdensorganisasjonen, men det var jo nettopp derfor generalsekretær Kofi Annan tok initiativ til reformer.

DET ER UFORSTÅELIG

at USA kan gå til angrep på FNs tusenårsmål, som blant annet tar sikte på å halvere antall fattige i verden innen 2015, bekjempe AIDS-epidemien og øke utdanningsnivået. Like uforståelig er det at landet ikke vil tallfeste et mål for u-hjelp og heller ikke arbeide aktivt mot klimaendringer. På andre felter er det større rom for meningsutvekslinger og tilpasninger mellom FNs medlemsland, men kjerneområdene i reformen burde ikke være gjenstand for kjekling og politisk press fra en supermakt.