TIDLIGERE STATSMINISTER Kjell Magne Bondevik er tilbakeholden med politiske kraftuttrykk i sin selvbiografi "Et liv i spenning", som kom ut i går. Men på ett punkt er han tindrende klar. I omtalen av lekkasjen til amerikanske myndigheter fra et møte i Regjeringens sikkerhetsutvalg 8. november 2004 slår Bondevik fast: "Dette var uhørt!" Det var det da også. Regjeringens sikkerhetsutvalg drøfter de mest sensitive sakene et lands myndigheter må ta standpunkt til. Ingen andre av en regjerings organer har så strenge sikkerhetsregler for hvordan saker skal behandles, og hvem som i kraft av sin stilling skal ha adgang til kunnskap om hvordan de fem regjeringsmedlemmene som sitter i utvalget, vurderer sakene.
DET VAR DERFOR et resultat av et grovt tillitsbrudd innenfor en svært liten krets av regjeringsmedlemmer og toppembetsmenn da det amerikanske utenriksdepartementet kunne referere for ambassadør Knut Vollebæk i Washington hvilken holdning statsminister Bondevik hadde inntatt i sikkerhetsutvalget i spørsmålet om norske offiserer skulle sendes som NATO-instruktører til Irak eller ikke. Bondevik sier da også at han fant saken så alvorlig at han hadde vurdert å be om politietterforskning. Statsministeren ville utvilsomt ha hatt grunnlag for å orientere Riksadvokaten, som landets øverste påtalemyndighet, om lekkasjen fra møtet i sikkerhetsutvalget. Men han nøyde seg med det han selv kaller en administrativ innskjerping av at reglene om at sikkerhetsutvalgets møter skal foregå i fortrolighet, er alvorlig ment.
VI HAR FORSTÅELSE for at Bondevik følte det ubehagelig å gå til Riksadvokaten med denne delikate saken. Det kunne ha ført til en oppvask som i ytterste konsekvens ville ha satt hele regjeringens eksistens på spill. Likevel burde han ikke ha latt saken falle. Prinsipielt sett er det ingen formildende omstendighet at lekkasjen skjedde til Norges tradisjonelt nære allierte, USA. Hovedpoenget er at landets øverste ledelse må kunne føle seg forvisset om at deres vurderinger av følsomme saker ikke kommer på avveier.
DE INDRE SPENNINGENE i Bondeviks regjering omkring Norges holdning til USAs krigføring i Irak før og etter krigsutbruddet våren 2003, er velkjente. Men det legitimerer på ingen måte at noen setter lojalitet til egen regjering på spill til fordel for en virksomhet som kan oppleves som muldvarparbeid for en omstridt alliert. Og Bondevik-regjeringen må ha hatt en slik muldvarp. Det er det store alvoret bak gårsdagens avsløring.
Kommentarer