Norge fortsetter med et militært nærvær i Irak også etter 1. juli. Riktignok ikke så omfattende som i dag, men nærværet skjer med et titalls stabsoffiserer samt noen som skal delta i treningen av det nye irakske forsvaret.Beslutningen er på flere måter bemerkelsesverdig. For første gang siden annen verdenskrig deltar norske offiserer utenfor Norges grenser uten at et bredt stortingsflertall står bak avgjørelsen. Dette skjer også på tross av betydelig skepsis fra offiserenes egne talsmenn. Dessuten tas avgjørelsen uten at man i dag vet sikkert innholdet i det FN-vedtak Regjeringen forutsetter skal gi de norske offiserene legitimitet. Og ved å fatte vedtaket om tilstedeværelse allerede nå fratar den norske regjeringen seg selv den vesle påvirkningsmulighet den ellers kunne hatt overfor et USA som har meget stor interesse av å samle flest mulig flagg bak sitt Irak-engasjement.Med dette som bakgrunn er Regjeringens holdning ikke bare bemerkelsesverdig, den er også uklok.I hele etterkrigstiden har det vært en styrke for Norge at et bredt stortingsflertall har stått samlet bak utenrikspolitikken. Regjeringen har da også før, under og etter Irak-krigen meislet ut sin politikk i nær samforstand med det på dette området viktigste av opposisjonspartiene, Arbeiderpartiet. Nå forlater Regjeringen denne linjen, og vi finner det underlig at dette skjer under statsminister Kjell Magne Bondeviks ledelse.Hverken utenriksminister Jan Petersen eller forsvarsminister Kristin Krohn Devold har lykkes med å forklare hvorfor et fåtall norske offiserer i Irak er så viktige at den utenrikspolitiske konsensus må brytes. Det virker nærmest komisk når forsvarsministeren argumenterer som om noen få nordmenn nærmest er avgjørende for byggingen av en ny iraksk hær. Tar vi hennes argumentasjon på alvor, burde Krohn Devold sørget for at bidraget var langt større.Selvfølgelig skjønner en forsvarsminister at det vesle norske bidraget er og blir symbolsk, og uten reell praktisk betydning. Likevel avviser både hun og Petersen at de har gitt etter for amerikansk press. Mulig det, selv om de begge har opptrådt på en måte som gjør at vi ikke kan føle oss helt sikre. Det vi imidlertid vet, er at Norge i fjor var det eneste landet som ikke støttet krigen, som likevel sendte soldater til Irak. Få var den gang i tvil om at det som ble fremstilt som et humanitært oppdrag, i realiteten var en slags politisk pleie av forholdet til USA. Og selvsagt er også det viktig.Denne gang gis det ikke engang et skinn av at fortsatt deltagelse har med et humanitært oppdrag å gjøre. Det er nå åpenbart at de norske offiserene vil bli oppfattet som en del av den USA-ledede okkupasjonen. Likevel ofres en fortsatt bred utenrikspolitisk enighet for å beholde siste rest av en gest overfor USA. I dagens situasjon er det galt å gjøre dette vilkårsløst. At Regjeringen heller ikke er i stand til å gi en åpen og overbevisende begrunnelse for å sende norske offiserer ut på et livsfarlig Irak-oppdrag, understreker alvoret i det utenrikspolitiske oppbrudd som i realiteten finner sted.