Riktignok ble Iraks statsminister Nouri al-Maliki karakterisert av president George W. Bush som en sterk leder. Hyllesten lyder likevel hul når vi samtidig vet at presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver mener al-Maliki mangler enten evnen eller viljen til å stanse borgerkrigen som rir landet hans som en mare. Man trenger da heller ikke være presidentrådgiver for å se at Irak forlengst er inne i en varslet katastrofe.President Bush på sin side har heller ingen troverdighet i Irak-spørsmålet. Uten en langsiktig strategi beordret han en folkerettsstridig krig - forsøkt legitimert med en etterretningsbløff om påståtte masseødeleggelsesvåpen, og like løgnaktige påstander om et samarbeid mellom al-Qaida og Saddam Husseins despotiske regime. Resultatet er blitt et katastrofalt blodbad i Irak, og som et resultat av den amerikanskledede invasjonen er landet gjort til treningsplass og oppmarsjområde for internasjonal terrorisme.
SLIK HAR PRESIDENT BUSH aktivt bidratt til at verden er blitt et farligere sted. I stedet for å bekjempe den terrorisme som resulterte i grusomme aksjoner i New York, Madrid, London og mange andre byer, har Bush-administrasjonen stimulert den. Det vil bli en sentral del av den sittende presidents politiske ettermæle. Derfor er det ikke det spor merkelig at tidligere president Jimmy Carter denne uken kalte ordren om å gå til krig i Irak "en av de største tabbene noen gang begått av en amerikansk president".Med dette dramatiske bakteppet var det ingen forventninger til gårsdagens møte mellom de to. Den manglende autoritet president Bush har i Irak-spørsmålet, illustreres da også med all ønsket tydelighet av at det ikke er presidentens eventuelle initiativ, men Baker-kommisjonens rapport, USA, Irak og resten av verden nå venter på.
DET ER EN STERK KONTRAST mellom den svulstige talen Bush holdt under NATO-toppmøtet i Riga, og virkeligheten i Irak og Afghanistan. Vi tror heller ikke Baker-kommisjonen vil finne en trylleformular for en virkningsfull strategi. Men vi håper dette er begynnelsen på en ny amerikansk Midtøsten-politikk - tvunget frem i erkjennelse av at det meste nå har gått galt.En slik erkjennelse er en forutsetning for en politisk reorientering som over tid kan føre til en konstruktiv utvikling i en hardt prøvet region. Skjønt vi tviler på at dette er mulig under et lederskap som har mistet sin troverdighet. Og i Midtøsten rammes langt flere enn den amerikanske presidenten av en slik karakteristikk.