I erkjennelse av at vi vet for lite om virkningene av norsk utviklingshjelp har utviklingsminister Erik Solheim satt sammen et bredt utvalg for å utrede hvordan Norge best kan bidra til å redusere fattigdommen i verden. Det er på sin plass.
Meninger
Publisert: Oppdatert:
Kritisk etterprøving av egen innsats har ikke vært det norske bistandsmiljøets sterkeste side. Påstander om at norsk fredsmegling og utviklingshjelp har vært for mye preget av hensynet til hjemlig opinion, sist fremmet av professor og maktutreder Øyvind Østerud, er blitt avvist på refleks. Gode intensjoner er ofte blitt viktigere enn tydelige resultater. Fortsetter det slik, er det en overhengende fare for at velviljen det norske folk til nå har vist overfor bistandsarbeid i den tredje verden, vil bli svekket. For å kunne motarbeide en slik utvikling, må utvalget utarbeide en strategi for en mer målrettet norsk innsats i kampen for internasjonal fattigdom. Det forutsetter ikke minst en bevisst politikk for hvordan Norge kan øve innflytelse gjennom å bygge allianser med sterkere økonomiske aktører. Utvalget skal ledes av Gunstein Instefjord fra Kirkens Nødhjelp. Utnevnelsen av ham symboliserer ifølge Solheim at kirken og arbeiderbevegelsen har vært de to ideologiske bærebjelker i norsk solidaritetsarbeid. Målet med utvalget må være å skape en bredest mulig forståelse for det meningsfulle i å engasjere seg i dette viktige arbeidet.
Kommentarer