Verdensbanken må ledes bedre

Saken er storpolitikk, fordi Verdensbanken og dens tvilling, Det internasjonale pengefond, utgjør det fremste apparat for bistand til u-land og andre vanskeligstilte land.Wolfowitz er blitt sammenlignet med en av sine forgjengere, Robert McNamara. Som forsvarsminister hadde McNamara vært pådriver for å lede USA ut i Vietnamkrigens tragedie. Som sjef for Verdensbanken gjorde han bot og gjenreiste sin internasjonale anseelse. Wolfowitz hadde en bakgrunn som kald kriger og hauk under flere amerikanske presidenter, og var som viseforsvarsminister i sterk grad med på å presse frem invasjonen i Irak. Med et slikt utgangspunkt, og trumfet gjennom som sjef av president George W. Bush, var han en lite ønsket sjef for Verdensbanken. Mange håpet likevel at han skulle følge i McNamaras spor.

SKUFFELSEN var stor da det raskt viste seg at en egenmektig Wolfowitz trakk med seg gamle doktrinære likesinnede fra Bush-administrasjonen, og gjorde dem til bankens nye bestemmende krets. Hans bastante ideologi og mangelfulle administrative egenskaper var ikke hva som ble etterspurt mest i denne omfangsrike og internasjonalt pregede organisasjonen.Av disse grunner fantes sterke motiver på mange hold for å fjerne Wolfowitz da han nylig ble kritisert for grovt kameraderi, etter å ha sørget svært så vel for sin kjæreste i Verdensbanken. Hun var blitt flyttet over til ny stilling i USAs utenriksdepartement med opprykk og rekordartet lønnsøkning. Avsløringen satte ham i en umulig situasjon, fordi han hadde gjort kampen mot korrupsjon til sin flaggsak som leder for banken, med rykte for å være hardhendt og ikke alltid like konsekvent i sitt felttog.

ETTER DETTE kommer man ikke unna en diskusjon om styringen av Verdensbanken og Pengefondet, og om hvordan lederne bør velges. Hittil har USAs president utpekt bankens leder, og vesteuropeerne har utpekt lederen i Pengefondet. Krav er reist om at metoden for utvelgelse bør endres. Wolfowitz ville aldri fått sin sentrale stilling om ikke president Bush hadde hatt myndighet til å utnevne ham. Det har økt motviljen, ikke minst hos de europeiske regjeringene som finansielt sett må dra en stor del av lasset i banken. Måten den avtroppende sjef ble plukket ut på, uten særskilt åpenbare forutsetninger for stillingen, men med grunnlag i en outrert politikk, bidro til at det gikk galt.