NORGE ER I GANG med det vi bare kan betegne som et politisk voksenopplæringsprosjekt i nord, med fokus på Barentshavet og Svalbard. Denne uken er utenriksminister Jonas Gahr Støre vert for et av de regelmessige nordiske utenriksministermøtene, som han har lagt til Svalbard. I vinter møtte han sin russiske kollega i Nord-Norge. For få uker siden var Tysklands utenriksminister gjest ved Statoils gassanlegg på Melkøya ved Hammerfest. Om ikke lenge kommer trolig også Frankrikes utenriksminister til de samme områdene. Dette er uten tvil en nyttig øvelse, og den vitner om en systematikk og langsiktighet som ikke alltid har preget norsk utenrikspolitikk. Motivet for gjestene som kommer, er interesse for fremtidige energi-leveranser, i en tid med økende uro rundt forsyningssikkerheten for olje og gass. På norsk side er hovedpoenget å vise frem disse enorme områdene og deres sårbarhet, fortelle om den norske polarforvaltningens kvaliteter og samtidig understreke at Norge sitter med "den fulle og uinnskrenkede suverenitet over Svalbard". Vi er ingen vaktmester med et styre av Svalbardtraktat-land som vedtar sin egen husorden, men en huseier som i henhold til gamle avtaler gir andre rettigheter og sørger for økonomisk likebehandling.
DETTE ER EN TOLKNING som Norge nå fremmer med større kraft og ettertrykk enn tidligere. Det gjenstår å se hvor langt den aksepteres av andre. Et spesielt vanskelig punkt er spørsmålet om Svalbard har en egen sokkel, selv om den - naturlig nok - ikke ble omtalt i Svalbard-traktaten av 1920, eller om en ren norsk sokkel strekker seg helt opp til Svalbards territorialgrense. Her kan eierskap og beskatningsrett for store energi-forekomster stå på spill.Nå kjenner de nordiske regjeringene nordområdene bedre enn andre, og fremmøtet på Svalbard har ikke vært overveldende: Den finske utenriksministeren er på et lenge planlagt besøk i Kaukasus, mens hans nye svenske kollega ennå ikke er tiltrådt - slik at Stockholm lar seg representere ved en statssekretær. Gjestene får oppleve et Svalbard med stor tilgjengelighet og en topp moderne teknologisk infrastruktur, som gjør øygruppen til et internasjonalt sentrum for polarforskning, med forskere fra rundt 20 land.
AT ET LAND SOM NORGE fremmer sine interesser med styrke, er ikke galt - og det er til og med vanlig. Andre gjør det samme. Men vi må ikke glemme at sluttmålet er å fremme et samarbeid som også vi trenger - mellom kjøper og selger, mellom allierte partnere, og mellom nordiske naboer.
Kommentarer