VERDEN fremstår nå som et mye vanskeligere sted enn ved forrige årsskifte. 2009 vil by på store politiske utfordringer både for Norge og verdenssamfunnet, og gode svar er ikke lette å finne.

Dette, mer enn noe annet, preget statsminister Jens Stoltenbergs nyttårstale. Hans tale hadde tre hovedtemaer – finanskrisen, klimaforhandlingene og Midtøsten. På alle tre

områdene var Stoltenberg forsiktig og uten

klare svar.

ET GODT STYKKE PÅ VEI er dette forståelig. Finanskrisen er blitt kalt en økonomisk tsunami, en type begivenhet som bare inntreffer en gang hvert hundreår. Utviklingen i Midtøsten er mer dyster enn på lenge. Og de trege for-

beredelsene til klimatoppmøtet i København

i desember, gir lite håp om en slik omfattende avtale som verden sårt trenger.

Det defensive inntrykket forsterkes ved å sammenligne med Stoltenbergs tidligere nyttårstaler. «Vi mennesker lykkes stadig mer med det vi gjør», sa Stoltenberg for to år siden, med særlig henvisning til stor fremgang i kampen mot fattigdom verden rundt. I fjor, som året før, kalte Stoltenberg Mongstad-prosjektet en norsk månelanding, og han omtalte utfallet av klimamøtet på Bali i håpefulle vendinger.

I år var undertonen snarere en slags appell om «samling i bånn». Talen var denne gangen fri for politiske utspill eller nyheter. Den tidligere selvbevisstheten, for ikke å si selvtilfredsheten, når det gjelder Regjeringens evne til å styre utviklingen i riktig retning nasjonalt og internasjonalt, var mer eller mindre borte.

Dette kan være en sunn forandring. Finanskrisen viser hvor avhengig Norge egentlig er av utviklingen i verden rundt oss. Det dramatiske fallet i prisen på olje og andre norske eksportvarer, tydeliggjør hvor mye av Norges inntektsvekst de siste årene som har skyldtes forhold vi har liten innflytelse over.

Det er selvsagt en styrke at Norge har reserver som andre land mangler. Men det er egentlig en forvrengning når Stoltenberg sier at dette skyldes at «vi har holdt igjen i gode tider». Både det private forbruket og utgiftene i offentlig sektor har økt som i knapt noen andre land. Økningen i oljefondet har ikke krevd noe offer.

STOLTENBERG advarte mot å overdrive pessimismen. «Vi må tørre å håpe også når det ser mørkt ut», sa han. Det er selvsagt riktig. Men det hørtes ikke ut som statsministeren selv var overbevist om at det vil gå bra i året som ligger foran oss.

Statsministerens tale var ingen kraftfull

demonstrasjon i politisk lederskap. Men den

illustrerer at verden ikke er så enkel å styre som det lenge så ut til.