ARBEIDS- OG INKLUDERINGSMINISTER Dag Terje Andersen har snudd i striden om kurderne fra Nord-Irak som i ti år har oppholdt seg i Norge med midlertidig oppholdstillatelse uten rett til familiegjenforening – de såkalte MUF-erne. De skal nå få på prøvd sin sak på ny. I realiteten betyr dette at de får bli, så sant deres identitet er på det rene, og de ikke har gjort noe kriminelt.

Dette er en kuvending Andersen og Regjeringen fortjener honnør for. Hans forsikringer om at det ikke skulle gå politisk prestisje i saken, var heldigvis ikke bare tomme ord. Saken har nå fått sin eneste verdige utgang.

DE SOM KRITISERER avgjørelsen, kan umulig ha tatt dens forhistorie inn over seg. Historien om MUF-erne gir en lang og mistrøstig oversikt over midlertidige oppholdstillatelser, foreløpige arbeidstillatelser, tvetydige signaler, omstridte forskrifter og reverserte amnestier.

For å si det med statsrådens egne, nøkterne ord: «Staten har bidratt til å gi disse menneskene et betimelig håp om varig opphold i Norge.»

FREMSKRITTSPARTIETS Per-Willy Amundsen mener Norge nå sender et signal til omverdenen om at trenering av avslag lønner seg. Høyres Bent Høie betegner beslutningen som dramatisk, og mener Regjeringen skaper inntrykk av at de som ikke forholder seg til norsk lov, blir belønnet med opphold.

Det begge disse velger å se bort fra, er at MUF-erne nettopp ikke er blitt behandlet etter utlendingslovens vanlige regler, men etter ulike, departementale forskrifter og særregler. Dette er et helt vesentlig poeng når MUF-saken skal vurderes. En av forskriftene bestemte til og med at botid ikke skulle tillegges vekt i vurderingen av hvor sterk tilknytning MUF-erne hadde til Norge, en innskrenkning som kan ha vært lovstridig.

FRA BEGYNNELSE til slutt har MUF-saken vært ekstraordinær. Derfor nærer vi heller ikke noen sterk frykt for at Regjeringen nå skaper en uheldig presedens, eller sender et «farlig» signal ut over landets grenser om at Norge er en frihavn for asylsøkere.

Kurderne fra Nord-Irak har vært kasteballer i det norske utlendingssystemet. De har vært ofre for ulike stemningsbølger i norsk flyktninge- og asylpolitikk. Etter ti år er de godt integrert, til tross for usikkerheten de har levd med. Mange av dem har fått sterkere tilknytning til Norge enn til sitt opprinnelige hjemland.

NÅ MÅTTE den ansvarlige statsråd skjære gjennom, og for en gangs skyld skjedde det ikke i form av en pressemelding eller i et TV-studio, men fra Stortingets talerstol – tyngdepunktet i vårt politiske beslutningssystem. Det ga ekstra vekt til en riktig avgjørelse.