IKKE OVERRASKENDE ble det oppstyr da Irans president Mahmoud Ahmadinejad talte på FNs konferanse mot rasisme i Genève mandag. Demonstranter i klovnelue ropte skjellsord, og representanter for en rekke vestlige land marsjerte ut i protest.

Mishagsytringene var forståelige, både de verbale og de som ble uttrykt ved at man reiste seg og gikk. Ahmadinejad benyttet nok en gang anledningen til å angripe Israel på en uforsonlig og hatefull måte. Tiraden fra den iranske presidenten var grov, ensidig og fullstendig uakseptabel.

UTENRIKSMINISTER JONAS GAHR STØRE skulle ha ordet etter den iranske presidenten og valgte å bli sittende. Denne handlemåten er blitt kritisert. KrF-leder Dagfinn Høybråten kaller den trist og uforståelig, og mener Norge burde fulgt eksemplet til de vestlige land som markerte sin misnøye ved å forlate salen.

En slik utmarsj er selvsagt også en ytring og et virkemiddel som kan være berettiget. Men i dette tilfellet tyder mye på at en slik reaksjon var akkurat det Ahmadinejad hadde forutsett og også ønsket for å kunne forsterke det fiendebildet av Vesten han bruker i propagandaøyemed i sitt hjemland.

VI MENER Støre gjorde det riktige. I sitt eget innlegg tok han et kraftig oppgjør med Ahmadinejad, hvor hovedbudskapet var at Irans president står isolert når han med sine anti-israelske angrep går på tvers av rasismekonferansens ånd og tone. Det er meget sjelden å høre en norsk utenriksminister tale i så klare og fordømmende ordelag, men Ahmadinejads utspill gjorde det nødvendig.

Dermed fikk Støre også markert at FNs talerstol ikke kan brukes av en ekstrem statsleder som Ahmadinejad uten at han får svar på tiltale. Dette er et hovedpoeng i debatten om hvordan man skal møte ytterliggående holdninger i FN-sammenheng. FN har sine svakheter og mangler, men noen annet globalt debatt- og beslutningsforum finnes ikke. Derfor må Norge og andre likesinnede land delta og påvirke FNs ulike organer, ikke overlate arenaen til dem vi er minst enige med.

ARBEIDET MED sluttdokumentet fra Genève-konferansen, som Norge har vært engasjert i, er et godt eksempel på deltagelsens verdi. Dokumentet er kortere, strammere og konsentrerer seg mer om det som er konferansens tema - kampen mot rasisme – enn det utkastet som forelå for noen måneder siden.

Det er dette sluttdokumentet som tross alt blir stående etter denne konferansen, ikke Mahmoud Ahmadinejads grove propagandautspill. Hans tid i verdensorganisasjonens rampelys bør være over for denne gang.