Tallene fra Cappelen-utvalget, det offentlige utvalget som har utredet inntektsfordelingen i Norge, bekrefter en illevarslende tendens vi har sett de siste årene: Innvandrerfamilier utgjør en stadig større del av befolkningen med lavest inntekt her i landet. Mens ikke-vestlige innvandrere og deres norskfødte barn utgjorde 12 prosent av lavinntektsgruppen mot slutten av 1990-tallet, var andelen nesten dobbelt så høy i årene 2005–2007.

Forklaringene er ikke vanskelige å finne. Mange innvandrere har fortsatt manglende norskkunnskaper og lav utdanning, noe som hemmer dem på arbeidsmarkedet. Og fordi mange innvandrerfamilier har flere barn enn etnisk norske familier, blir innvandrerbefolkningen hardere rammet når barnetrygden har steget mindre enn lønnsinntektene de siste årene.

Cappelen-utvalgets tall er et alvorlig varsko. Problemet er nemlig ikke bare at det blir stadig flere innvandrere med lave inntekter. Flere regjeringers kamp mot fattigdommen har heller ikke ført til at lavinntektsgruppene i samfunnet totalt sett er blitt mindre. Både i siste halvdel av 1990-årene og nå bor knapt 10 prosent av Norges befolkning i familier som har vedvarende lav inntekt over en periode på tre år.

Siden inntektsnivået blant innvandrerne er en vesentlig årsak til denne stagnasjonen, vil kampen mot fattigdom ikke føre frem uten en bedre integreringspolitikk. Da er bedre utdanning og større muligheter i arbeidslivet nøkkelen til fremgang.