BARE NOEN DAGER før stortingsvalget åpner en utstilling i Oslo og Trondheim med den talende tittel «Våre demokratiske krigere». Her forteller fem soldater med erfaring fra det som politikere helst kaller «skarpe operasjoner» i stedet for «krig» hvordan det føles å være norsk soldat i utlandet, først og fremst i Afghanistan. En av dem er Tone Gunnes, som lørdag fortalte sin historie i Aftenposten og Adresseavisen.

Hver på sin måte setter de ord på opplevelser som mange norske ungdommer har hatt, men som størstedelen av den norske befolkning, unge så vel som gamle, heldigvis ikke har førstehånds kjennskap til. Men akkurat dette faktum er også en kilde til både manglende forståelse og til manglende debatt om vårt militære engasjement i utlandet. Det burde ha vært mer diskusjon om Afghanistan, også i valgkampen, ikke minst av hensyn til de mange som har fått seg pålagt en tung byrde av det norske samfunn.

UTSTILLINGEN PÅVISER at det er mange etiske dilemmaer ved å sende norske soldater ut. Stortinget har fattet vedtaket. Deres deltagelse er følgelig legitim. Det eneste partiet som går inn for at alle våre soldater øyeblikkelig skal ut av Afghanistan, er partiet Rødt. Men en meningsmåling gjort på oppdrag fra Rødt, viser at det fortsatt er solid flertall for å beholde de norske soldatene i landet. Der skiller vi oss ut fra en rekke land, blant dem USA, der opinionen begynner å gå temmelig trett av engasjementet.

DET KAN FORT skje her også, i hvert fall hvis den eneste grunnen til at vi setter norske ungdommers liv i fare og bruker hundrevis av millioner kroner hvert år, er den som forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen oppgir. «Det er nettopp derfor vi er i Afghanistan, for å sikre en god utvikling for det afghanske samfunn», skrev hun i Bergensavisen 26. august.

Men utviklingen i Afghanistan er ikke god. Taliban har kjempet seg tilbake, oppbyggingen av afghansk hær og politi går med sneglefart, den sivile gjenoppbyggingen og utviklingen hindres av at hjelpeorganisasjoner og land snubler i bena på hverandre, og det politiske liv preges av korrupsjon og manglende legitimitet.

OPPTELLINGEN ETTER presidentvalget 20. august går langsomt «av tekniske årsaker», som det heter. Mye tyder på at «de tekniske årsakene» er ren juks fra president Hamid Karzai og hans tilhengeres side. Vi kan altså komme i den situasjon at soldater fra 42 land kjemper, og mange dør, for «å sikre en god utvikling for det afghanske samfunn», mens myndighetene, med Karzai i spissen, fremstår som illegitime og udemokratiske.

Våre demokratiske krigere kjemper altså for et demokrati som ikke finnes. Men Afghanistan er fraværende i vår demokratiske debatt.