«ET LITE SKRITT på veien», sier statsminister Jens Stoltenberg. «En viktig begynnelse», sier FNs generalsekretær Ban-Ki Moon. Begge snakker om teksten som ble sluttforhandlet i møter mellom president Barack Obama og en gruppe store utviklingsland fredag kveld, og lagt frem i plenum for klimatoppmøtet i København i går formiddag.

Vi håper de har rett. Men det er langt fra åpenbart.

Avtalen som ble utarbeidet på overtid, proklamerer at den globale oppvarmingen skal reduseres til 2 prosent. Men avtalen slår ikke fast hva som må til for å nå målet. Teksten ligner mest på en oppramsing av frivillige, nasjonale tiltak.

NATURVERNORGANISASJONENE er uenige om hvorvidt København-forliket er en katastrofe eller om det er en grunnmur å bygge videre på. Men vi må si at det er vanskelig å skjønne hvordan den løse politiske avtalen fra København skal kunne omskapes til en strengere og bindende avtale i løpet av det neste året. Det beste man kan si, er at vi med nød og neppe unngikk et fullstendig sammenbrudd og en dramatisk konfrontasjon mellom USA og Kina.

Klimaendringene er forskjellige fra alle andre politiske spørsmål.

For det første er klimaet bokstavelig talt grenseoverskridende. Og på samme måte som klimaet er globalt, må også løsningene – og følgelig samarbeidet – være globalt, på en helt annen måte enn i noen annen sak.

Derfor krever klimaendringene løsninger verden ennå ikke har vært moden for, og kanskje også tiltak vi fremdeles har til gode å se. Det er behov for nytenkning både når det gjelder økonomisk orden, og teknologiske løsninger.

FOR DET ANDRE er spørsmålet om hvem som er ansvarlig for å redde klimaet, og altså kloden slik vi kjenner den, dypest sett ikke et politisk spørsmål, men et moralsk. De fleste land driver sin interne klimapolitikk etter prinsippet «forurenseren betaler».

Det er ingen tvil om at det er de rike landene i Vesten som bærer hovedansvaret for den menneskeskapte delen av dagens klimatiske endringer. Forskjellene i utslipp pr. hode i rike og fattige land, er enorme.

DEN DYPE SPLITTELSEN mellom rike og fattige land var svært synlig i København, og det er ingen grunn til å tro at kløften vil bli mindre.

I årene fremover vil store, voksende økonomier som Kina og India stå for de største økningene i utslipp av CO{-2}. De må også betale, men spørsmålet er om de skal betale mer for fremtidige utslipp enn vi i Vesten har betalt til nå.

VI VET at scenariet «hver inder sin bil» vil få katastrofale følger for hele kloden. Samtidig kan vi ikke kreve at indere og kinesere skal avstå fra privatbilisme, hvis vi selv tviholder på retten til to biler i familie- garasjen.

Samtidig er det absolutt nødvendig straks å minske utslippene fra land som India og Kina. Begge disse landene må snarest tvinges inn i forpliktende samarbeid om CO{-2}-utslipp. Før København har de ikke vært med overhodet. Nå er de på sett og vis inne i folden. Det er også en slags begynnelse.

Samarbeid er også i deres egen interesse. For begge land er så store at de selv vil merke virkningene av både økte og reduserte utslipp. I tillegg kan man tenke seg at for eksempel et mer miljøbevisst USA i fremtiden kan komme til å bruke handelspolitiske virkemidler mot land som forurenser. Det tar knapt Kina sjansen på.

DEN ENORME og presserende utfordringen for verdens statsledere nå, er å finne nye internasjonale samarbeidsformer på tvers av nord og sør, øst og vest. I København var det et lite antall land, anført av USA, som avgjorde. Det er ingen ønskesituasjon. Men sannheten er at klimatoppmøtet i København, og prosessene forut, vil bli stående som et nederlag for et bredt, mellomfolkelig samarbeid.