VERDENSSAMFUNNET har brukt de siste førjulsdagene til å bearbeide resultatet av FNs klimakonferanse i København. En del av debatten har dreid seg om graden av skuffelse: Var utfallet katastrofalt eller «bare» dårlig? Et annet tema har vært å fordele ansvaret for at det gikk som det gjorde: Var den «hovedskyldige» USA, Kina eller noen andre?

Dette er ikke stedet for et forsøk på å besvare disse spørsmålene i detalj. Men vi mener det er grunnlag for å spå at flere av motsetningene på klimatoppmøtet var et forvarsel om konflikter som vil dukke opp på andre områder.

VED INNGANGEN til et nytt tiår er det tydelig at maktforholdene i verden forandrer seg raskt. Tautrekkingen i København tyder på at det tungrodde FN kan få problemer med å tilpasse seg til den nye og mer kompliserte virkeligheten. Faren for handlingslammelse er høyst reell.

USA er fortsatt den eneste supermakten, men har ikke lenger økonomisk styrke til å bære alle sine forpliktelser. President Barack Obama forsikrer at USA ikke ønsker å diktere noen. Tidligere i denne måneden ble han hedret med Nobels fredspris for sin vilje til dialog og samarbeid. Mange, ikke minst i vår del av verden, velger derfor å overse noe annet som Obama også sier, nemlig at USA er en stat som må ivareta sine egne interesser.

KINA SPILLER en stadig viktigere rolle som økonomisk stormakt, men har behov for å utforme en mer konstruktiv utenrikspolitikk. Inntrykket fra København er at kineserne er dyktigere til å hindre andres forslag enn til å fremme egne. Dessuten er det en påfallende dobbelthet i de offisielle kinesiske holdningene. Beijing krever å bli tatt på alvor som en global tungvekter, men ønsker i tillegg å fremstå som forkjemper for de fattigste landene. Over tid kan det bli en nesten umulig balanseøvelse.

DE SMÅ LANDENE har hver for seg lite å stille opp. FN ga dem ikke bare en talerstol i København, men også en sjanse til reell innflytelse. Forutsetningen er imidlertid at de små klarer å samarbeide, slik den afrikanske blokken gjorde under klimatoppmøtet.

Norge har gjennom flere tiår betraktet FN som en utenrikspolitisk bærebjelke. I en verden som preges av to dominerende aktører vil FN bli en enda viktigere arena for alle de andre. Men veien til norsk innflytelse kommer stadig oftere til å gå gjennom felles opptreden med de europeiske landene som står oss nærmest. Det så vi i København, og vi kommer til å oppleve det igjen. Det særnorske problemet er at det oppfattes som umåtelig vanskelig å ta konsekvensen av en slik erkjennelse.