VÅR NYE FORSVARSMINISTER Grete Faremo har holdt sin første, større tale. Den talen inneholdt mye velkjent. Det var skryt over den omstillingen som er blitt gjennomført under den rødgrønne regjeringen, og klare referanser til det som i lang tid har vært et norsk mål – å føre NATO tilbake til grunnlaget som en europeisk-amerikansk forsvarsallianse. Men det har også vært et anliggende for en lang rekke av NATOs nå 28 medlemsland, først og fremst de landene som ble medlemmer i 1997 og 2004.

Det var land som hadde vært en del av Sovjetunionen og dens ytre imperium – Warszawapakten. De landene, i første rekke Estland, Latvia, Litauen, Tsjekkia, Ungarn, Polen, Bulgaria og Slovakia, har aldri vært helt sikker på om sikkerhetssituasjonen i Europa ble radikalt forandret selv om Sovjetunionen ble borte i 1991. Så når forsvarsministeren sier at «Russland revitaliseres som stormakt», og at NATO må konsentrere seg mer om alliansens kjerneområde, er det nesten som å høre argumentene fra disse landene i norsk språkdrakt.

LITT MER OMSTRIDT er det at Faremo fastslår at vi «er på vei inn i en ny geopolitisk normaltilstand». Hva som er «geopolitisk normaltilstand», er i høyeste grad et omstridt tema. Geopolitikken endrer seg hele tiden, selv om mange strukturer ligger fast.

NATO som allianse har vist evne til omstilling og ligger forholdsvis fast. Men historien viser at allianser sjelden eller aldri varer evig. Også de må endres over tid. Nå erkjennes det i Norge at våre interesser i nord ikke alltid er sammenfallende med våre tradisjonelle alliertes interesser. Forsvarsministerens kobling av nordområdene til et større «nærområde» for NATO er åpenbart en måte å komme ut av dette dilemmaet på.

FORSVARSMINISTERENS omtale av Afghanistan inneholder heller ikke noe nytt. Men det er interessant hvordan den gamle debatten innad i Regjeringen om vår deltagelse skal være i nord eller sør, nå er helt forstummet. Vårt styrkebidrag er endret mer i retning av offiserer som deltar i den afghanske hærs offensive operasjoner. Det hører vi lite om fra et regjeringsparti som er skeptisk til hele vår Afghanistan-deltagelse.

Én ny ting var heldigvis å spore i Faremos tale. Hun varslet større åpenhet om det som skjer i Forsvaret, både om skarpe operasjoner og planlegging. Det er ikke for tidlig.

MEN KANSKJE kunne hun også utvide åpenheten til å gjelde kampflyprosjektet. «Når de nye kampflyene av typen F-35 er på plass», sa hun. Hvorfor later da Regjeringen som om Stortinget skal bestemme i 2011 at kontraktsforhandlinger skal innledes, og først i 2014 om det skal inngås endelig kontrakt?