EKSPERTGRUPPEN som på to måneder har utarbeidet forslag til tiltak for å redusere sykefraværet, har gjort et godt stykke arbeid. Utvalgets mandat var krevende fordi det hadde som forutsetning at arbeidstagernes rett til full lønn under sykdom i ett år ikke skulle røres, og at arbeidsgivernes samlede utgifter til sykelønn ikke skulle økes. Innenfor denne rammen har gruppen kommet med kreative og konstruktive forslag som bør kunne bringe sykefraværsdebatten ut av skyttergravene.

De første reaksjonene både fra Regjeringen og partene i arbeidslivet tyder da også på at gruppens arbeid kan danne et godt grunnlag for en ny avtale om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtale). Partene har nå en måned på seg i de krevende forhandlingene om en slik avtale.

HOVEDGREPET fra ekspertgruppen bygger på at svært mange av de arbeidstagere som i dag blir 100 prosent sykmeldt, kan arbeide deler av tiden dersom forholdene legges til rette for dette. Blant annet med bakgrunn i at sykefraværet gikk markert ned etter innføringen av graderte sykemeldinger i 2004, mener gruppen at en mer systematisk bruk av deltidssykemelding vil være det mest effektive virkemidlet for å snu den økningen i fraværet vi har sett i det siste.

Hvis alle parter som vil bli berørt av en slik reform, tar sin del av ansvaret, har reformen gode muligheter til å lykkes. Men det forutsetter at ikke bare Regjeringen og arbeidsmarkedets parter samler seg om en avtale der graderte sykemeldinger er et tungt virkemiddel. Mange leger må legge om sin sykemeldingspraksis med utgangspunkt i en vurdering av hvor stor arbeidsevne den enkelte har. Og Nav må tilpasse seg systemet, ikke minst gjennom bedre kontrollrutiner enn etaten rår over i dag.

PRESSET på partene om å få til en aktiviserings- og nærværsreform, som ekspertgruppen kaller sitt forslag, er stort. Gruppen sier rett ut at redusert lønn ved sykefravær, ville ha redusert fraværet. Det er altså ikke aktuell politikk i denne omgang, men kan lett bli det dersom de anstrengelser som ligger til grunn for en ny IA-avtale, ikke fører til det reduserte fraværet alle sier de ønsker.

Den brede politiske enigheten om å ikke røre sykelønnsordningen vil neppe overleve nok et feilslått forsøk på å bringe fraværet ned. Før eller senere vil da både et stortingsflertall og norsk næringsliv komme til at det ikke er økonomisk grunnlag for å opprettholde verdens beste sykelønnsordning.

Desto større bevissthet partene har om at dette kan være sykelønnsordningens siste sjanse, desto større interesse bør de ha av å gripe de muligheter ekspertgruppen har gitt dem.