HOLDNINGENE til narkotiske stoffer og hvordan samfunnet forholder seg til ulike rusmidler, er i endring. Et klart uttrykk for dette er tidligere høyesterettsdommer Ketil Lunds utspill i Aftenposten for et par dager siden.

Lund tar et voldsomt oppgjør med norsk narkotikapolitikk. Han betegner satsingen på strenge straffer som et brutalt og tragisk feilgrep, og sier «det er rystende å erkjenne hva jeg egentlig har vært med på.»

VI SYNES Ketil Lund med fordel kunne vært mer presis. Det er lite hensiktsmessig å føre en debatt om «narkotika» uten å spesifisere hva man snakker om. Forskjellene mellom narkotiske stoffer, både når det gjelder skadevirkninger, omsetningskanaler og brukermønstre, er store. Det gjelder også tilknytningspunktene til annen type kriminalitet.

Vi er ikke beredt til å si at legalisering er svaret på de utfordringene vi står overfor. Vi registrerer at både fagmiljøer og helsepersonell er uenige om hvilke virkemidler som er best egnet i kampen mot narkotikamisbruk.

MEN VI MENER at Lunds selvransakende oppgjør, i likhet med utspillene fra flere forskere den siste tiden, må gi støtet til en fordomsfri debatt der også politikerne må på banen. Det er utilstrekkelig å gjenta nesten rituelle standpunkter om at man er «mot» narkotika. En åpen gjennomgang av ulike virkemidler, og om bruk av straffeloven er det beste, vil også være i tråd med det som skjer internasjonalt.

SAMTIDIG ser vi at holdningen til tobakk skjerpes. Noen kommuner forbyr sine ansatte å røyke i arbeidstiden. I Aftenposten i går gikk paraplyorganisasjonen Tobakksfritt ut med krav om langt strengere tiltak mot røyking.

Vi er skeptiske til tiltak og regler mot røyking som representerer uforholdsmessig sterke inngrep overfor den enkelte. Men det er i seg selv et iøynefallende og utfordrende utviklingstrekk at holdningene til tobakk og alkohol på den ene siden og enkelte narkotiske stoffer på den andre, spriker mindre enn før.

SKJERPET holdning til nikotin og mindre restriktiv holdning til noen narkotiske stoffer, gjør det mer tenkbart enn tidligere at mange av disse stoffene kan underlegges samme type kontroll- og reguleringsregimer.

Det er uavklart om dette er veien å gå. En slik felles tilnærming vil i hvert fall representere store utfordringer, ikke minst for politikere som har ført en restriktiv narkotikapolitikk, vært liberal i skjenkepolitikken og møtt inngrep mot røykere med indignert forsvar for individets frihet.

MEN AT DEBATTEN er krevende, er ikke noe argument mot å ta den. Snarere tvert imot.