Norge er også skyteskive for den kritikken som nå kommer fra USAs forsvarsminister Robert Gates. Riktignok skjer det indirekte, men vi er godt plassert inne i sekkebetegnelsen «europeiske land som ikke når NATOs krav om å bruke to prosent av brutto nasjonalproduktet til forsvaret». Det innrømmer da også statssekretær Espen Barth Eide i Forsvarsdepartementet, som fikk høre kritikken under et møte i Washington.

Dessverre er Eides forsvar for den norske situasjonen ikke like godt. Norge er et av landene der forsvarsbudsjettene øker, sier han. Isolert sett er dette riktig. Men det norske forsvaret sliter med et etterslep på 2,7 milliarder kroner. Det er midt inne i, eller står foran en rekke meget store materiellanskaffelser, og klarer ikke engang å oppfylle sine egne krav om øvelse og utdannelse av soldater. Dette går ikke å stikke under stol.

Gates’ kritikk mot de europeiske lands holdning til militærmakt, er en annen skål. Den kan vi godt leve med, selv om han har rett i at manglende militære kapasiteter, i form av våpen, utstyr eller for eksempel transportkapasitet, er et alvorlig problem. Men i hele NATO-alliansens historie har det vært brytninger mellom europeisk og amerikansk tenkning, og den brytningen vil trolig fortsette. Den bør fortsette.

Ved en rekke anledninger har det vist seg at en noe annen innfallsvinkel til bruk av makt enn den amerikanske, kan gi et bedre resultat.