OSLO FREEDOM FORUM har i fire dager samlet deltagere fra hele verden for å utveksle erfaringer og gjøre opp status i kampen for menneskerettighetene. Når det internasjonale møtet avsluttes i kveld, vil en av konklusjonene dessverre bli at dette viktige arbeidet er blitt merkbart tyngre enn bare for noen få år siden.

Den negative utviklingen kan ha mange årsaker, ikke minst at autoritære regimer stadig perfeksjonerer sin teknikk for å overvåke uønskede ytringer og «brysomme» personer.

En annen forklaring er at økonomiske hensyn blir tillagt større betydning i forbindelsene mellom statene. Krisen i verdensøkonomien har økt fristelsen til å være seg selv nærmest. På kort sikt er det sjelden eller aldri lønnsomt å ta opp brudd på menneskerettighetene.

KRITIKKEN RAMMER også politikere som i andre sammenhenger blir oppfattet som prinsippfaste. «Jeg er spesielt skuffet over Obama-administrasjonen. Der er det mye prat, men lite handling når det kommer til menneskerettighetene,» sa den malaysiske opposisjonslederen Anwar Ibrahim til Aftenposten i går.

Ibrahim er ikke i tvil om at hensynet til økonomisk gevinst er blitt viktigere og at trenden går i gal retning. Selv har han opplevd å få sterk støtte fra organisasjoner og medier, men ikke så mye fra ledende politikere.

SPESIELT problematisk er situasjonen for aktivistene som forsøker å påvirke kinesiske myndigheter. En av de mest kjente er Rebiya Kadeer, som også er til stede i Oslo. Fra sitt eksil i USA har hun i mange år kjempet for de muslimske uighurene i Xinjiang-regionen i det nordvestlige Kina. Hun anklager kinesiske myndigheter for å gjennomføre «et kulturelt folkemord» i det som uighurene selv foretrekker å kalle Øst-Turkestan. Ifølge Kadeer blir likheten med undertrykkelsen i Tibet stadig større.

NORGE går heller ikke helt fri for kritikk under Oslo Freedom Forum, som delvis er finansiert av Utenriksdepartementet. Ibrahim hadde håpet på en sterkere norsk tilstedeværelse under konferansen. Kadeer roser den norske innsatsen for menneskerettighetene, «men det hadde vært veldig flott om Norge hadde stilt med en ledende politiker til åpningen.»

Det er forståelig at norske myndigheter ikke vil bidra til urealistiske forventninger under et arrangement der programmet delvis fremstår som en katalog over verdens uløste konflikter. Samtidig bør man ikke glemme at frihetsforumet skal være en demonstrasjon av at menneskerettsforkjempere ikke står alene. Forsiktigheten må ikke bli så dominerende at vi lar være å strekke ut en hånd.