Statsminister Kjell Magne Bondevik benyttet sitt første besøk på Akropolis i Athen til å komme med en uttalelse som kan få stor betydning for Norge. Vel vitende om den symbolikk som er knyttet til dette arnested for den europeiske sivilisasjon, erklærte den tidligere overbeviste EU-motstanderen at han ikke vil forutsi hvilket standpunkt han kommer til å ta neste gang det norske folk skal si ja eller nei til EU-medlemskap.Med ordene "jeg har så langt ikke skiftet EU-standpunkt, men vi skal gå inn i en tenkeprosess, og jeg vil ikke forhåndskonkludere", har Bondevik flyttet seg selv fra kamparenaen til tenkeboksen i den saken som både har engasjert og splittet det norske folk sterkest de siste 30 årene. Samtidig ber han om en mer rolig og avslappet debatt om Norges forhold til EU, en debatt uten de skyttergraver og slagord som var svært fremtredende foran folkeavstemningene i 1972 og 1994.Ut fra tilvante forestillinger om at en regjeringssjef må vise lederskap ved å peke ut den retning han mener folket bør gå, vil noen reagere med undring og kritikk over at Bondevik ikke til enhver tid kjemper for et klart standpunkt i en så viktig sak. Vi tror en slik tilnærming blir for lite preget av den historiske sammenheng en ny EU-debatt bør settes inn iBåde i 1972 og i 1994 var folkets nei også en protest mot at vår egen politiske elite inntok et standpunkt som ikke var forankret hos velgerne. Nå gjør Bondevik et forsøk på å lede folket til nøkternt å vurdere argumenter for og mot medlemskap i lys av de forandringer som har funnet sted både i Norge og i Europa. Og han gjør det vel vitende om at han, dersom han skifter standpunkt, kanskje er den enkeltpolitiker som kan få størst betydning for at en tredje folkeavstemning vil føre til norsk EU-medlemskap.Det hører med i bildet av det dyktige politiske håndverk som ble utøvet på Akropolis før helgen, at Bondevik kom på banen etter at meningsmålinger de tre siste månedene har vist klare ja-flertall i folket. Etter vårt skjønn blir det for lettvint å konkludere med at Bondevik dermed rir på en stemningsbølge. Det kan med større rett hevdes at stemningsskiftet nødvendiggjør at nei-politikere tenker gjennom sine tidligere holdninger.
Bondeviks to viktigste begrunnelser for eventuelt å skifte standpunkt er at EU ikke lenger omfatter bare Vest-Europa, og at det er behov for en tung europeisk motvekt mot et dominerende USA. Dermed griper han fatt i de samme utviklingstrekk som har fått mange tidligere EU-motstandere i SV til å bli tvilere eller ja-folk. Samtidig opprettholder Bondevik inntil videre båndene til sine meningsfeller fra tidligere EU-kamper ved å fremheve at hensynet til norsk distriktspolitikk og de små lands muligheter for innflytelse i det utvidede EU vil bli viktig for den konklusjon han til slutt kommer til å trekke.For vår del har vi aldri lagt skjul på at vi mener Norge bør bli medlem av EU. Men det er svært viktig at et slikt medlemskap kommer i stand uten at det etterlates dype sår i det norske folk. En debatt etter de retningslinjer statsministeren nå inviterer til, kan bidra vesentlig til at det skjer - uansett hvilken konklusjon Bondevik selv trekker til slutt.