Statsminister Kjell MagneBondevik benyttet sitt første besøk på Akropolis i Athen tilå komme med en uttalelse som kan få stor betydning forNorge. Vel vitende om den symbolikk som er knyttet til dettearnested for den europeiske sivilisasjon, erklærte dentidligere overbeviste EU-motstanderen at han ikke vilforutsi hvilket standpunkt han kommer til å ta neste gangdet norske folk skal si ja eller nei til EU-medlemskap.Med ordene "jeg har så langt ikke skiftet EU-standpunkt, menvi skal gå inn i en tenkeprosess, og jeg vil ikkeforhåndskonkludere", har Bondevik flyttet seg selv frakamparenaen til tenkeboksen i den saken som både harengasjert og splittet det norske folk sterkest de siste 30årene. Samtidig ber han om en mer rolig og avslappet debattom Norges forhold til EU, en debatt uten de skyttergraver ogslagord som var svært fremtredende foran folkeavstemningenei 1972 og 1994.Ut fra tilvante forestillinger om at enregjeringssjef må vise lederskap ved å peke ut den retninghan mener folket bør gå, vil noen reagere med undring ogkritikk over at Bondevik ikke til enhver tid kjemper for etklart standpunkt i en så viktig sak. Vi tror en sliktilnærming blir for lite preget av den historiske sammenhengen ny EU-debatt bør settes inn iBåde i 1972 og i 1994var folkets nei også en protest mot at vår egen politiskeelite inntok et standpunkt som ikke var forankret hosvelgerne. Nå gjør Bondevik et forsøk på å lede folket tilnøkternt å vurdere argumenter for og mot medlemskap i lys avde forandringer som har funnet sted både i Norge og iEuropa. Og han gjør det vel vitende om at han, dersom hanskifter standpunkt, kanskje er den enkeltpolitiker som kanfå størst betydning for at en tredje folkeavstemning vilføre til norsk EU-medlemskap.Det hører med i bildet avdet dyktige politiske håndverk som ble utøvet på Akropolisfør helgen, at Bondevik kom på banen etter atmeningsmålinger de tre siste månedene har vist klareja-flertall i folket. Etter vårt skjønn blir det forlettvint å konkludere med at Bondevik dermed rir på enstemningsbølge. Det kan med større rett hevdes atstemningsskiftet nødvendiggjør at nei-politikere tenkergjennom sine tidligere holdninger.
Bondeviksto viktigste begrunnelser for eventuelt å skifte standpunkter at EU ikke lenger omfatter bare Vest-Europa, og at det erbehov for en tung europeisk motvekt mot et dominerende USA.Dermed griper han fatt i de samme utviklingstrekk som harfått mange tidligere EU-motstandere i SV til å bli tvilereeller ja-folk. Samtidig opprettholder Bondevik inntil viderebåndene til sine meningsfeller fra tidligere EU-kamper ved åfremheve at hensynet til norsk distriktspolitikk og de smålands muligheter for innflytelse i det utvidede EU vil bliviktig for den konklusjon han til slutt kommer til åtrekke.For vår del har vi aldri lagt skjul på at vimener Norge bør bli medlem av EU. Men det er svært viktig atet slikt medlemskap kommer i stand uten at det etterlatesdype sår i det norske folk. En debatt etter deretningslinjer statsministeren nå inviterer til, kan bidravesentlig til at det skjer - uansett hvilken konklusjonBondevik selv trekker til slutt.