Igjen er det et, ved første øyekast, underlig og uforståelig politisk spill rundt Irak. Denne gangen ble spillet satt i gang av USAs beslutning om å oppheve noen av de amerikanske sanksjonene mot Irak og samtidig foreslå at Sikkerhetsrådet skal gjøre det samme med de FN-pålagte sanksjonene. Det tilsynelatende underlige og uforståelige ligger i at noen av medlemmene i Sikkerhetsrådet har innsigelser mot at det skal skje. Noen av medlemmene er land som i flere år hadde sterke innvendinger mot at straffetiltakene, innført etter Iraks invasjon av Kuwait i 1990, skulle opprettholdes. Argumentene var at den slags tiltak ikke førte til at Saddam Husseins regime ga etter for FNs krav, og at restriksjonene bare påførte den irakske sivilbefolkningen lidelser. Nå er Saddam Husseins regime borte. Det er også faren for at Irak skal true med, eller benytte, masseødeleggelsesvåpen. Så hvorfor kan man da ikke umiddelbart oppheve sanksjonene? Spørsmålet kan synes enkelt, men det er ikke svaret. En årsak er at virkningene av sanksjonene har vært mange, og iblant mer uventede enn det internasjonale samfunn så for seg da de ble vedtatt. Olje for mat-programmet som ble innført i 1996, tok sikte på å hindre at den vanlige iraker skulle lide nød. Det lyktes delvis, men samtidig ble Iraks økonomi ytterligere forvrengt og rundt 60 prosent av befolkningen totalt avhengig av utdeling. Programmet utløper 3. juni, men kan ikke uten videre oppheves uten at det får store følger for befolkningen. Så er det spørsmål om Iraks oljeinntekter bare skal brukes til innenlands gjenreisning eller også til krigserstatninger til Kuwait og andre naboland, og til nedbetaling av den svære utenlandsgjelden på 127 milliarder dollar. Irak skylder store beløp både til land og til internasjonale selskaper. Hverken landene eller selskapene er innstilt på å slette sine fordringer uten videre. Økonomi ligger også under motstanden på andre måter. Skal USA og Storbritannia "dele byttet" og gi kontrakter til amerikanske og britiske selskaper i forbindelse med gjenreisningen, eller skal også andre land kunne komme inn? Blant de land som ivrer mest mot opphevelse av sanksjonene, finner vi land som inngikk kontrakter med det forrige regime og nå trolig må skyte en hvit pinn etter dem. Andre uløste spørsmål er hvem som skal styre både Irak og dets oljeindustri, hvilken rolle FN kan og må spille, og hvordan forholdet mellom okkupasjonsmakten USA og FN skal være.
Utenriksminister Colin Powell sier at USAs resolusjonsutkast tar sikte på å gi FN en betydelig rolle i Irak. Hvis det betyr at verdensorganisasjonen virkelig blir med på utformingen av det nye Irak, er det grunn til å hilse forslaget velkommen. Hvis det bare blir en formalitet, og USA blir sittende med all makt, er ikke forslaget godtagbart. Problemene er mangslungne, noen er akutte og løsningen av dem avgjørende for utviklingen i Irak, i Midtøsten og internasjonalt. De må løses. Vi slutter oss til Powells oppfordring om at Sikkerhetsrådet ikke må utkjempe gamle slag på nytt.